Tragisk heltemot

En eventyrlig fortelling om en av de største britiske helter i moderne tid.

Det norske bokmarkedet byr på en jevn og ustoppelig strøm av polarbøker. I år foreligger mer enn et halvt dusin nye titler. Den mest ruvende, både i omfang og heltemodig glans, er biografien om polfareren Ernest Shackleton (1874- 1922).

Konstant fare

«Menn ønskes til hasardiøs ferd. Lav lønn, sterk kulde, lange måneder med totalt mørke, konstant fare, trygg hjemkomst tvilsomt. Ære og anerkjennelse i tilfelle suksess.»

Historien sier at Shackleton skal ha rykket inn denne avisannonsen før sin store Antarktis-ekspedisjon i 1914, med skipet «Endurance». Da var helten selv blitt 39 år gammel, med erfaring fra to tidligere polferder. «Endurance»-ferden kunne da også ganske riktig by på ekstrem kulde og vedvarende livsfare. En viss ære fulgte med, men ikke fordi man nådde sine mål. Tvert imot ble reisen en fiasko, i likhet med de fleste av Shackletons mange prosjekter. Ikke kom han fram til Sydpolen, og ikke greide han å krysse Antarktis på tvers, slik målet var i 1914.

I forretningslivet mislyktes han grovt, og som ektemann og forsørger var han heller ikke mye å skyte av. Men han viste stort mot og kom i alle fall nesten til polpunktet før han måtte snu. I perioder ble han derfor hyllet som en helt, ikke minst i Norge. Og han ga seg aldri, uansett hvor mørkt det så ut.

Ansvarsløshet

Huntfords bok ble først utgitt i 1985, og hovedinnholdet er ikke ukjent. Likevel er det med stigende vantro man leser denne skildringen av britisk talentløshet i isødet.

Shackletons første reise, under kaptein Robert Scotts kommando, forteller mye om britenes uvilje mot grundige forberedelser. Som ekte gentlemen følte de at det var uverdig å sikre seg for mye. Derfor kunne ingen gå på ski eller kjøre et hundespann, og de måtte trekke sledene sjøl.

Denne innstillingen skulle som kjent bli Scotts bane. Men Shackleton overlevde det utroligste. På «Endurance»-ekspedisjonen mistet han skipet i isen, og han og alle hans menn la ut på en livsfarlig vandring - før Shackleton stasjonerte mannskapet på den øde Elefantøya, og dro av sted over polhavet på en 17-dagers stormseilas i livbåt. Han avsluttet det hele med en ferd over land og fjell for å nå fram til folk. Ekspedisjonen varte i halvannet år og regnes i polarhistorien som en av de største prøvelser noensinne. Som lederskikkelse var Shackleton stødig og ansvarsfull, alltid opptatt av mannskapets sikkerhet. Og ingen av hans egne menn mistet livet.

Etter første verdenskrig var likevel de store polarheltenes tid forbi, og Shackleton ble en utdatert skikkelse. I og for seg burde han vel vært det fremdeles.

Ubøyelig vilje

For polarlitteratur er neppe det mest aktuelle i år 2000.

Strengt tatt begynner vi kanskje å få nok nå - både av snø og is, forfrysninger og ubeskrivelig møkkete undertøy.

Men, på den annen side, når den gode historien dukker opp, da blir alle innvendinger smålige. Og man gir seg snøføyka i vold. Kanskje handler den norske polarfascinasjonen mest om sansen for ubøyelig vilje, vågemot og galskap.

Roland Huntfords biografi er i alle fall et ufattelig spennende dokument og en fantastisk fortelling - både i menneskelig, historisk og rent eventyrlig forstand.

Litterært sett blir den hvileløse Shackleton en slags krysning mellom skikkelsene Brand og Peer Gynt. Han kunne med andre ord vært en god nordmann, og større heder kan vel ingen trakte etter.