Tragisk romantikk

«Kjærlighetens vinger» har kostymene, scenografien og romantikken - alt som kjennetegner et engelsk utstyrsdrama av godt merke. Men den har mer: Et spennende, dobbeltbunnet persongalleri.

Helena Bonham Carter ble Oscar-nominert for rollen som Kate Croy, og hun gjennomfører utmerket i likhet med resten av ensemblet. På spillesiden er det laginnsatsen som står fram i Iain Softleys filmatisering av amerikaneren Henry James\' roman fra 1902.

I hemmelighet

Kate har flyttet fra en opiumsslave av en far til en rik tante (Charlotte Rampling), som vil gi henne en sveisen tilværelse i sosieteten. Da er det ikke akseptabelt å ha en fattiglus av en kjæreste.

Møtene med Merton Densher (Linus Roache) skjer i største hemmelighet. Når en rik, søt og ikke helt frisk amerikansk kvinne ankommer London og kaster sine øyne på ham, ser Kate sjansen til å slå to fluer i en smekk og oppnå alt hun vil. Millie (Alison Elliott) er en åpen, vennlig «all american girl».

Mangfoldig

Hun representerer et tema som ofte går igjen i James\' romaner - konflikten mellom gamle, europiske tradisjoner og den unge, amerikanske kulturen. Filmen tar oss fra London til Venezia i et vell av visuelle opplevelser. Når den er noe langt mer enn en vellaget, romantisk intrige, skyldes det dybden i karakterene. Ingen av dem er akkurat som de kan virke ved første øyekast, alle bærer i seg et menneskelig mangfold av godt og mindre godt. Noen har det verre enn andre. Softley har lykkes atskillig bedre med å formidle forfatterens psykologiske vidd enn Jane Campion gjorde med sin utgave av «Portrett av en dame».

«Kjærlighetens vinger» er en romantisk tragedie og en intens filmopplevelse av det slaget noen vil kalle jentefilm. Synd for dem som går glipp av den.

FORBUDT ROMANTIKK: Kate Croy (Helena Bonham Carter) og Merton Densher (Linus Roache) må møtes i hemmelighet.