Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tragisk skjebne - varig ekko

Billie Holiday var en av jazzens største stjerner, men den tragiske skjebnen hennes minner mer om rockere som Janis Joplin, Jimi Hendrix og Kurt Cobains. Som dem etterlot hun seg et ekko som aldri stilner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Billie Holiday døde i 1959, 44 år gammel og nedkjørt av alkohol og heroin. Men hun er aldri blitt glemt, og i disse dager utkommer nok et tungt bidrag til å holde myten levende, albumet «Lady Day. The Complete Billie Holiday on Columbia 1933- 1944» . Album, fordi de ti kronologisk ordnede CD-ene har fått en lekker innpakning i LP-størrelse og ledsages av en glimrende 120 siders bok i samme storformat. Ikke bare er innholdet førsteklasses, men skriften er lesbar, en overveldende sjeldenhet i ei tid der så mange CD-designere åpenbart lever ut en ond miks av publikumsforakt og kommunikasjonsvegring i sin lupekrevende fluelortestetikk.

Kjente opptak

Musikken - 153 plateopptak pluss diverse radioopptak, noe filmmusikk og et konsertoppoptak - er tidligere utgitt. Her foreligger det imidlertid samlet og lydrestaurert, og følger Holidays utvikling fra platedebuten i 1933 og fram til hun forlot Columbia i 1944. Det betyr at en hit som «Lover Man» (1944) ikke er med, heller ikke «Strange Fruit», som Columbia ikke ville ha, men lot henne spille inn på et annet selskap i 1939.

Men «God Bless the Child» er på plass, sammen med en rekke perler fra 1935 og utover, da musikere som Teddy Wilson, Count Basie og Artie Shaw ledet stjernebesetningene som backet henne.

Dette var før alkohol og heroin for alvor tok til å gjøre prestasjonene hennes ujevne, og før smerte ble et dominerende element i uttrykket hennes. Faktisk høres det flere ganger ut som om hun har det gøy i studio.

Kritisk

Om musikken er kjent, er ordene nye. Gary Giddins' innledende essay, «Ladies Day», er en komprimert Holiday-biografi, mer kritisk enn selvbiografien «Lady Sings the Blues» (1956). Selv ikke den berømte åpningen derfra - Mutter og fatter var bare et par unger da de giftet seg. Han var 18, hun var 16 og jeg var tre - er historisk korrekt. Moren var 18 da Billie ble født, og giftet seg aldri med faren, som var 16 og forlot dem etter kort tid. Billie vokste opp med en altfor ung mor, fikk lite skolegang, havnet på et hjem for vanskelige barn, ble voldtatt som tiåring og flyttet med moren til New York i 1927. Da var hun 12, bidro med noen slanter hun tjente som prostituert og tilbrakte en kort periode i fengsel.

Billie Holiday

  • Født i Baltimore 7. april 1915 som Eleanora Harris Fagan. Døde i New York 17. juli 1959. Tok navn etter skuespilleren Billie Dove og faren, jazzgitaristen Clarence Holiday.
  • Vanskelig, lite kjent oppvekst. Til New York i 1927, prostituert, gjennombrudd på klubbene Pod's and Jerry's og Monette's ca 1933.

  • Plater med orkestre ledet av blant andre Benny Goodman og Teddy Wilson, vokalist i Count Basie og Artie Shaws orkestre før 1940. Deretter egne band og plater med kjente musikere. Med i filmen «New Orleans» med Louis Armstrong i 1946. Selvbiografien «Lady Sings the Blues» (forf. William Duity) 1956.

Oppdaget

En sangkarriere, som begynte i New Yorks nattåpne, jazzglade vannhull omkring 1930/31, fikk henne bort fra horehusene. Skikken var at unge sangerinner beveget seg fra bord til bord og «ofte plukket opp tips med andre kroppsdeler enn fingrene» (Giddins).

I 1933 ble hun oppdaget av den 22 år gamle, seinere legendariske talentspeideren og plateprodusenten John Hammond, som skrev en artikkel om henne i engelske Melody Maker og fikk i stand en plateinnspilling med et orkester ledet av Benny Goodman.

«Your Mother's Son-in-Law»/«Riffin' The Scotch» satte ikke store spor etter seg, men fra 1935 var karrieren for alvor i gang. Her kom en sangerinne med Bessie Smith'sk bluesfeeling, Louis Armstrong'sk stil og en blåsers fraseringskunst, og hun vakte oppsikt. Sjelefrenden, tenoristen Lester Young, ga henne navnet Lady Day , hun svarte med å titulere ham Prez fordi hun mente at han var for saksofonen hva president Franklin D. Roosevelt var for USA. I noen år var de nære samarbeidspartnere, men, skriver Giddins: hans alkoholisme og hennes heroinavhengighet rev dem fra hverandre. Da Young døde i 1959, nektet saksofonistens kone Holiday å synge i begravelsen.

Rasisme

Billie Holiday hadde flere odds enn barndommen mot seg. Karrieren startet mens den økonomiske depresjonen herjet som verst i USA. Platesalget var dårlig - det meste ble innspilt for jukeboksene - og de allmektige musikkforlagene vegret for å gi de beste sangene til en ung, svart sangerinne som attpåtil tok seg store rytmiske og harmoniske friheter. Deler av Billie Holidays 30-tall-repertoar består derfor av mildt sagt ordinære låter og tåpelige tekster, som hun likevel hever til treminutters mesterverk med noen av tidas beste jazzmusikere som tonefølge.

Hun måtte leve med rasisme og diskriminerende kvinnesyn, tok igjen, og skaffet seg uvenner. Hun forlot spillesteder, filmopptak og hoteller i raseri, sa farvel til Artie Shaws orkester fordi hun syntes Shaw fant seg i for mye, og sang «Strange Fruit» så synet av lynsjede negere dinglende i sørstatstrærne fikk nattklubbgjester til å sette isbitene i halsen.

På 40-tallet, alkoholisert og antakelig på jakt etter en beskyttende farsfigur, rotet hun seg borti fire dels kriminelle, dels voldelige ektemenn som i tur og orden hektet henne på opium og heroin og utnyttet henne, fysisk og økonomisk. Frivillig avvenning, arrestasjon, en hardt publisert rettssak for heroinbesittelse i 47 og et år i fengsel gjorde vondt verre. Med dommen mistet hun arbeidstillatelsen på New York-klubbene, og på 50-tallet skrantet karrieren for alvor, tross enkelte lysende øyeblikk. Heroinen fulgte henne helt til hun døde på et sykehus sommeren 1959, da hadde hun ligget der i to måneder, var blitt arrestert en gang og hadde hatt politivakt det meste av tida.

I tillegg til Gary Giddins' essay inneholder boka litteraturprofessor Farah Jasmine Griffins «Literary Lady», der Billie Holiday plasseres i amerikansk litteratur, både som historieforteller, biografiobjekt og inspirasjonskilde for poeter (Langston Hughes, Amiri Baraka, Frank O'Hara o.a.) og prosaister (Toni Morrison, Maya Angelou, vennen Malcolm X o.a.) En detaljert og underholdende beskrivelse av de enkelte opptakene er signert Michael Brooks, og boka er også illustrert med bilder som forteller så vel Holiday- som jazzhistorie på fascinerende vis. Sammen med musikken gir disse lesestykkene, faktaoversiktene og fotografiene rom for mange timers fordypning i Billie Holidays kunst, fra den heseblesende platedebuten og fram til Decca- og Verve-periodene, da tragedien gradvis brøt henne ned inntil den hese stemmen med den store smerten til sist stilnet.

<B>MYTISK:</B> Billie Holiday levde rockemyten - mange år før noen snakket om rock'n'roll.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!