Tragisk transe

Fargerikt, men skillingsvise-aktig, om irsk-katolsk transvestitt.

FILM: Det sies å være trendy med homser og transer på film for øyeblikket, og her kommer dragqueen\'en framfor noen: Kitten i Cillian Murphys skikkelse i Neil Jordans «Breakfast on Pluto».

Teatralsk

Filmen er, i likhet med Neil Jordans «The Butcher Boy» (1997), basert på en oppvekstroman av irske Pat McCabe. På magisk-realistisk vis åpner og avslutter to rødstruper historien om Kitten. Den utlegges kapittelvis, eller vers for vers som en skillingsvise. Her er dramatikk og politikk og kjærlighet og sorg så det holder.Unggutten Kitten framstilles teatralsk, på grensen til det klisjéaktig skrullete, av Cillian Murphy i sentrum for et galleri av Dickens-typer. Som barn ble Kitten etterlatt på trappa til den katolske presten (Liam Neeson) i en nordirsk landsby. Vi følger ham fra han stikker av fra fosterhjemmet og flykter til 1970-åras swinging London der han livnærer seg som assistent for en tryllekunstner (Stephen Rea) og til slutt som gateprostituert, nesten drept av Bryan Ferry i en usympatisk birolle.

Varietéaktig fortellerstil

Innimellom er han ufrivillig involvert i IRA og seinere terrormistenkt og nesten drept igjen av bomber i London. Her skjer det noe hele tida. Filmen har en nesten varietéaktig fortellerstil spekket med episodiske opptrinn. Kittens drivkraft er jakten på en biologisk mamma som skal ha sett ut som Mitzy Gaynor, men den tragiske underteksten forsvinner litt i overfloden av 70-talls-pop og -glam som Jordan later til å ha forelsket seg i.