«Brexit»

Trang utgang for May

Britene er mildt sagt i tidsnød med sitt viktigste politiske veivalg etter Andre Verdenskrig, ut eller inn er like trangt, skriver Einar Hagvaag.

TILBAKETOG: Statsminister Theresa May har gått fra utsettelse til utsettelse og fra nederlag til nederlag i Underhuset når det gjelder EU. Men den tapre lederen har holdt ut så langt. Nå er imidlertid tida snart ute for å få en avgjørelse. Foto: Mark Duffy / Parlamentet / AP / NTB Scanpix
TILBAKETOG: Statsminister Theresa May har gått fra utsettelse til utsettelse og fra nederlag til nederlag i Underhuset når det gjelder EU. Men den tapre lederen har holdt ut så langt. Nå er imidlertid tida snart ute for å få en avgjørelse. Foto: Mark Duffy / Parlamentet / AP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Denne tirsdagen 5. mars har det gått 985 dager fra britene i folkeavstemning vedtok å forlate EU 23. juni 2016 og 706 dager fra statsminister Theresa May varslet EU om utmelding i henhold til paragraf 50 i Lisboa-traktaten. Det er 24 dager igjen til 29. mars da Storbritannia etter planen forlater EU ved midnatt. Det ville være rein løgn å påstå at dette har gått greit for May og britene, det har vært ei sammenhengende rekke av tilbakesteg, og de få dagene som er igjen tegner ikke til å bli lettere.

Det kan til og med ende med ny folkeavstemning om utmelding, såkalt «Brexit», og fortsatt medlemskap i EU. Om Storbritannia skulle komme tilbake til EU-hovedkvarteret med halen mellom beina ville det være et nesten ufattelig ydmykende historisk nederlag.

Flere ting endret seg raskt i uka som gikk. May har sendt regjeringsadvokaten, Geoffrey Cox, en glitrende jurist som man i EU tar mer på alvor enn de utmeldingsministrene som May har sendt tidligere, til EU i håp om å utrette et under. Et svakt håp om å finne på noen kosmetiske grep når det gjelder irskegrensa som kunne hjelpe May med å få vedtatt avtalen om skilsmisse, er tent blant EU-lederne. Cox drar tilbake til Brussel for å møte EUs forhandlingsleder, Michel Barnier, onsdag. Men presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, avslørte nylig at han lider av «Brexit-utmattelse». Junckers lidelse skal nå også ha rammet Nederlands statsminister, Mark Rutte, den mest forsonlige med britene av lederne i EU. Da må vi kalle det en epidemi.

I Underhuset i London kom nye toner som avslørte hvor lite styring lederne i de to store partiene, de konservative og Arbeiderpartiet, May og Jeremy Corbyn, har i egne rekker. Under toppmøtet mellom EU og de arabiske landene i Sharm el-Sheikh i Egypt søndag 25. februar forsøkte presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, å overtale May til å be om en utsettelse av fristen 29. mars. Men etter deres møte utelukket May å utsette «Brexit», med eller uten avtale.

Mandag ga Corbyn etter for press og opprør i sitt parti. Han gikk inn for ny folkeavstemning om EU, men bare hvis Underhuset avviste hans forslag om varig tilknytning til tollunionen i EU. Forslaget ble nedstemt onsdag.

Tirsdag måtte May ta to steg tilbake, men ingen fram, for å kvele et opprør blant sine statsråder som truet med å stemme mot henne og for å utelukke å gå ut av EU uten avtale. Mays strategi hadde vært å tvinge EU-tilhengerne til å velge mellom hennes avtale eller gå hodestups ut av EU uten avtale. Hun måtte gå med på å be EU om utsettelse dersom hennes avtale blir nedstemt igjen.

Nå skal Underhuset 12. mars stemme over hennes avtale, som i januar ble avvist med 432 mot 202 stemmer, med mulige tillegg som Cox måtte ha oppnådd. Hvis den igjen blir avvist, skal Underhuset dagen etter stemme for eller mot å forlate EU uten avtale, noe som flertallet ganske sikkert vil avvise. Dagen deretter skal så Underhuset stemme over om May skal be EU om «en tidsbegrenset utsettelse», noe EU-landene må godkjenne enstemmig. Men som Barnier sier: «Objektivt sett trenger vi ikke mer tid, vi trenger avgjørelser.» EU vil vite hva britene skal bruke tida til.

Da May åpnet for utsettelse fikk de eurofobe i partiet i kretsen rundt ultra-katolske Jacob Rees-Mogg, som har holdt May og partiet som gissel under hele «Brexit-dramaet», kalde føtter. Det kan lede til å avlyse hele «Brexit», frykter de, et grusomt nederlag. Da får de heller, kanskje, gi opp drømmen om et knallhardt brudd med hele EU-uhyret. Det samme gjelder Demokratisk Unionistparti (DUP) i Nord-Irland.

Det er dette som er det håpet May kan klamre seg til for å få avtalen vedtatt. I løpet av 985 dager har briter på alle politiske fløyer våknet opp til den virkelige verden, som ser ganske annerledes ut enn i midtsommernattsdrømmen i 2016. Det gjelder også de EU-tilhengerne, særlig blant unge, som ikke fant det bryet verd å stemme. Men det gjelder aller mest den britiske politiske eliten som verken forsto hva som rørte seg blant velgerne eller hva EU egentlig er, ei heller hva Storbritannia kan oppnå i dagens verden.

I EU er man nå mildt sagt grundig lei av britenes surr. En utsettelse innebærer nye vansker. Hvis landet ikke er ute av EU før valget til Europaparlamentet i mai, må britene delta i valget. Men de britiske setene er allerede fordelt til andre land. Hvis britiske velgere nektes å delta, noe de ikke kan juridisk, kan de gå rettens vei og klage på å ha blitt fratatt stemmeretten. EU-domstolen ville ganske sikkert gi dem medhold. Men hvis Storbritannia skulle trekke tilbake sitt varsel om utmelding, vil britene bli ønsket hjertelig velkommen tilbake etter et stort, men meningsløst forsøk på opprør i den europeiske familien.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.