Trange kår for varslere

INGRESSEN UTTRYKKER i klartekst det dårlig skjulte budskapet i en dom av 15. mai i en varslersak anlagt av Marianne Bergvall mot Hordaland fylkeskommune.

Dette budskap blir gitt i ei tid da en dominerende nyliberalistisk ideologi legitimerer at organisasjonene ser bort fra sitt samfunnsansvar og konsentrerer seg om maksimering av egen profitt og de ansattes egeninteresser. Resultatet er blitt at en stadig større del av alvorlige samfunnsskadelige lovbrudd blir skjult for samfunnets kontrollorganer. Skatteunndragelser ved internasjonalisering og skatteparadiser, prisavtaler, innsidetransaksjoner og giftutslipp er bare toppen av et isfjell som årlig koster samfunnet mange milliarder mer enn bankran og andre tradisjonelle forbrytelser.

Målforskyvningene i bedrifter og etater skjer på bekostning av samfunnets verdier – av de svake, og av de fremdeles hederlige firmaer. Grådige bedriftsledere kan gjennom sine greie gutteklubber bevilge hverandre stadig flere millioner i lønn og pensjon, bonuser og opsjoner og kan la deres underordnede fra «admiraler» til menige glede seg over frynsegoder med golfturer til Spania som de tåpeligste og upåtalte pliktforsømmelser som de vanligste. Før ble liknende privatiseringer straffet som underslag.

OM EN ANSATT er moralsk sterk nok – eller dum nok – til å varsle om ledelsens eller kollegenes ulovligheter på eieres, kunders, klienters eller elevers bekostning, kan ledelsen normalt overlate avstraffelsen til varslerens kolleger. Når gjengjeldelsene blir tilstrekkelig ubehagelige, vil vedkommende i de fleste tilfeller søke uføretrygd eller se seg om etter en annen jobb. De få som ikke gjør dette frivillig, vil etter en fortsatt periode med mobbing, trakasserier, isolasjon og forflytninger oppleve som Bergvall at de blir oppsagt som «konfliktskapere» og «miljø-ødeleggere».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bergen tingretts dom av 15. mai – og stadig flere rettsfornektende dommer over varslere i andre domstoler – betyr at det også foregår målforskyvninger bort fra rettsstatens og velferdsstatens verdier i det norske rettsystems etater og domstoler. Også disse er karriereorganisasjoner, hvor svake jurister med sterke nettverk kan oppnå prestisjemessige toppstillinger langt over deres juridiske kompetansenivå. Politijuristene og statsadvokatene i Bergen beviste sine sosiale evner i 1970- og 80-åra da de lukket sine øyne for kollegers lovbrudd og pliktforsømmelser og arbeidet for å straffe de politivoldsofre og forskere som hadde varslet om det uvanlig store antall politivoldstilfeller i Bergen. De ble selvsagt seinere forfremmet, ikke få av dem til dommere i Bergen tingrett.

BERGVALLS SAK er en typisk varslersak, dessverre også når det gjelder hennes tap i rettssystemet. Hun ble i 2002 ansatt som media-lærer ved Årstad Videregående Skole, den tidligere Bergen Yrkesskole. Hun oppdaget snart at undervisningsplanen og skoleloven ikke ble fulgt og at elevene ikke fikk den undervisning de hadde krav på. Da hun tok problemene opp med rektor og med sin arbeidsgiver Hordaland fylkeskommune, opplevde hun sterke gjengjeldelser fra sine pliktforsømmende kolleger og fra fylkeskommunen som etter noen år tvangsflyttet henne til en annen skole. Hun fortsatte her å kjempe for elevenes rettigheter etter undervisningsplanen og skoleloven og opplevde nye gjengjeldelser fra den nye skoles evneløse ledelse og fra fylkeskommunen som sa henne opp i mai 2007.

I rettsmøtene ble alt dette klart bevist, blant annet ved vitneprov fra tillitselever om Bergvalls fremragende pedagogiske innsats. Det utrolige er at Tingrettens fagdommer avsier en dom hvor ingen av de anførsler og de bevis som ble framlagt i retten om det forsvarlige i hennes varsling og om gjengjeldelsene, blir referert og drøftet. Tilstrekkelig meget kommer imidlertid fram i en sterk dissens fra en av de to lekdommere som ga Bergvall rett i at oppsigelsen var ugyldig og at hun hadde rett til erstatning for de gjengjeldelser hun var blitt utsatt for.

FAGDOMMERENS BEGRUNNELSE for å utelukke registrering og drøftelse av Bergvalls påstand og vitner er besynderlig. Han aner simpelthen ikke at det eksisterte ytringsfrihet og vern mot gjengjeldelser før to nye varsler-bestemmelser av 1. januar 2007 bekreftet denne rettstilstand med dens hjemmel i grunnlovens §100, menneskerettsloven av 1999 og erstatningsloven av 1967. Bevisbyrden lå også tidligere hos den klart sterkeste part i varslersaker, – her hos fylkeskommunen – som ifølge dommen selv hadde fratatt henne svarmuligheter og hadde unnlatt å sikre bevis ved den påbudte skriftlighet under forberedelsen av Bergvalls oppsigelse.

Dommerens begrunnelse for å unnlate å referere og drøfte det anførte varslingskomplekset er at det begynte i 2002 flere år før varslingsbestemmelsene av 1. januar 2007. For ham ville det til og med være å gi de to nye varslerbestemmelsene «tilbakevirkende kraft» om de ble anvendt på de varsler og skadegjørende gjengjeldelser som fant sted etter 1. januar 2007. Forstå det den som kan.

Antakelig innser dommeren at dette er tøv for han tilføyer en om mulig mer forvirret begrunnelse nr. 2: Dommen kan ikke nevne og drøfte Bergvalls påstand, anførsler og bevis fordi hun ikke oppfyller lovens betingelser for å få separat «fastsettelsesdom» for sine anførsler om varsling og gjengjeldelser. Når Bergvall ikke kan få en særskilt «fastsettelsesdom», har hun ingen sak og da gjenstår bare fylkeskommunens påstand og anførsler. Vips er varslersaken forsvunnet.

ETTER DENNE kreative jus gjensto det bare å dømme Bergvall til å betale fylkeskommunens advokats grådige honorarkrav på kr. 200 000. I tillegg til noen rolige dager i retten hvor dommeren gjorde hans jobb, må advokatens saksforberedelse ha innskrenket seg til noen dagers dykk ned i firmaets dataarkiv fra tidligere oppsigelsessaker. Ved hjelp av noen tastetrykk kunne han resirkulere et utdrag på 300-400 sider med irrelevante tidligere dommer og lærebokuttalelser om oppsigelser. Ei uke seinere kunne han bruke den samme irrelevante bunke med et nytt navn og nye anekdoter i sitt neste varslersak mot en pleier ved Sandviken Sykehus – i trygg forventning om et nytt salær i samme størrelsesorden her.

Også ved idømmingen av saksomkostninger klarte dommeren å se bort fra loven. Han unnlater å gjengi og drøfte tvistelovens §20s vilkår for å frita en tapende part for å betale vinnerens saksomkostninger når det er «god grunn til å få saken prøvd». God grunn var det helt åpenbart i en sak som denne, på et stadig viktigere rettsområde med motstridende tidligere dommer – og med en klar og vel begrunnet dissens som ga Bergvall rett. Dommeren klarte selvsagt også å fortie lovens andre klart foreliggende grunn for fritak fra saksomkostninger, nemlig at «saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak.»

Dommen kan ikke forklares ved en enkelt dommers svake jus. Heller ikke ved at Bergen tingretts leder her som i flere tidligere varslersaker har oppnevnt en inhabil dommer. Dommeren var nemlig tidligere ansatt hos den saksøkte part, fylkeskommunen. Forklaringen må ligge dypere i en historisk utvikling hvor organisasjonenes primære formål mer og mer er blitt å betjene sine lojale «insidere» på bekostning av samfunnet. Også rettssystemets etater er karrierebaserte organisasjoner som har en naturlig avsky for varslere felles med andre organisasjoner.