Denne uka har jeg har gitt meg begjæret i vold. Nærmere bestemt Sissel Grans skildringer av fenomenet i «Men størst av alt er begjæret». Jeg må innrømme at det har vært en spesiell opplevelse. Helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Men Gran har alltid vært god til å skrive spennende om kjærlighet, samliv og erotikk. Ved hjelp av klienthistorier og litterære eksempler, har hun ofte kastet nytt lys over viktige temaer.

Jeg falt derfor umiddelbart for tittelen på hennes nye bok. Den oppfattet jeg som en slags hyllest til begjæret, ikke minst til erotikken. Og i alle fall i utgangspunktet tenker jeg på begjær som en kilde til lyst og nytelse. For et sjakktrekk, tenkte jeg, å utgi en bok om den lystige og lure, lekne og pirrende eros, et drøyt år inn i coronapandemien!

Mørkt og dystert begjær

Men jeg burde skjønt at dette bar i en helt annen retning allerede av baksideteksten. Der får vi vite at begjæret har en mørk side som kan føre oss på ville veier. Og i forordet slår Gran an en dyster tone og retter fokus mot erotikkens problemer og farer.