«Men størst av alt er begjæret»
Sakprosa
«Erotisk elendighet uten lyspunkter og løsninger.»
Denne uka har jeg har gitt meg begjæret i vold. Nærmere bestemt Sissel Grans skildringer av fenomenet i «Men størst av alt er begjæret». Jeg må innrømme at det har vært en spesiell opplevelse. Helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Men Gran har alltid vært god til å skrive spennende om kjærlighet, samliv og erotikk. Ved hjelp av klienthistorier og litterære eksempler, har hun ofte kastet nytt lys over viktige temaer.
Jeg falt derfor umiddelbart for tittelen på hennes nye bok. Den oppfattet jeg som en slags hyllest til begjæret, ikke minst til erotikken. Og i alle fall i utgangspunktet tenker jeg på begjær som en kilde til lyst og nytelse. For et sjakktrekk, tenkte jeg, å utgi en bok om den lystige og lure, lekne og pirrende eros, et drøyt år inn i coronapandemien!
Mørkt og dystert begjær
Men jeg burde skjønt at dette bar i en helt annen retning allerede av baksideteksten. Der får vi vite at begjæret har en mørk side som kan føre oss på ville veier. Og i forordet slår Gran an en dyster tone og retter fokus mot erotikkens problemer og farer.
Anmeldelse: Derfor tar rasistene feil
I denne boka er begjæret først og sist en voldsom trussel mot menneskets evne til å kontrollere seg. De som blir offer for lidenskapenes villskap, fremstilles nær sagt uten unntak som angrende, skamfulle, krenkede, hekta, sjalue og lidende.
Allerede etter 30-40 sider merket jeg at boka irriterte meg med sitt kjas og mas. Stadig tok jeg meg selv i å blafre og skumme andre bøker om emnet – som den skjellsettende kartleggingen av amerikaneres sexliv i Kinsey-rapporten (1948), Georges Batailles banebrytende «Erotismen» (1957) og Nancy Fridays syttitallklassiker om kvinners fantasier, «Min hemmelige hage» (1973).
Med sitt ensidige og enfoldige søkelys på problemer, gjorde Gran meg rett og slett til en notorisk utro leser.
Etter mitt skjønn er det ikke erotikken som er problemet i hennes bok, men terapeuten og psykologen Gran. Helt siden antikken har vi eksempler på psykologer og filosofer som har framstilt erotikken som en fryktelig trussel, for så raust å tilby sin hjelp. Slik at vi skal være bedre «rustet til å håndtere dette fremmede i oss ved å hente det frem i lyset og erkjenne dets eksistens», som det heter i baksideteksten.
Svovelpredikant
I alle fall framstår Gran som en svovelpredikant. Over 270 sider kommer hun med en elendighetsbeskrivelse uten løsninger og utganger. Den er delt inn i kapitler med titler som «Det fremmede i deg», «Dommedag», «Voldsbegjær», «Det grusomme», «Hevn», «Fedrenes synder» og «Erotisk skam».
Dette angår oss
Det hele begynner med en kvinne som har vært utro og ikke kan fatte og begripe hvorfor hun har løyet og bedratt sin ektemann. Det fortsetter med Bill Clinton og hans affære med Monica Lewinsky. Deretter får vi høre om menn – og noen kvinner – som slår og banker partnere, men vi får egentlig ingen forklaring på fenomenet. Utover at det skyldes voldsbegjær, og at utageringen får voldsutøveren til «å puste friere».
Denne typen forklaringer er problemet med boka. Gran ser konsekvent på begjær som en dyrisk og ukontrollerbar kraft, og mangler blikk for at erotikk og lidenskap har sine egne koder, tegn og situasjoner. Det tror jeg hun hadde fått øye på hvis hun hadde dvelt litt lenger ved de eksemplene hun bruker for å illustrere sine poenger.
Clinton og Lewinsky
For eksempel er de aller fleste enige i at Clinton utnyttet sin makt da han forførte den 22 år gamle Lewinsky. Jeg skulle ønske Gran i sitt forsøk på å forstå hvordan det kunne skje, ikke bare hadde drøftet forholdets moralske sider. Hun kunne også ha sett på spillet, forførelsen og den erotisk ladde korrespondansen mellom presidenten og praktikanten, som har vært omtalt i amerikanske medier.
At Lewinsky fikk Walt Whitmans diktsamling «Leaves of Grass» i gave av presidenten, viser at litteratur ikke bare skildrer begjær, men også kan skape farlige forbindelser. At Lewinsky mente man måtte lese diktene slik man «smaker på en god sigar», er et annet.
Ved å legge sine moralske anfektelser til side, kunne Gran ha vist oss at begjær, og særlig det erotiske, har sitt eget språk, gester og spill. På den måten kunne vi lesere også blitt langt bedre rustet til både å gi oss det i vold og kontrollere det.
Inderlig rørende om skam
Kritikk av menn
Ikke overraskende når Grans moralisme sitt høydepunkt i omtalen av menn og gutter, fedre og sønner. Vår oppførsel på skolen og i yrkeslivet, til fest og til hverdags er jo ikke til å holde ut. Særlig ikke om man som Gran velger å bruke Axel Jensen, slik han er framstilt i Torgrim Eggens biografi, som det viktigste eksempelet på det hun kaller «fedrenes synder».
Uansett hva man måtte mene om Jensens livsførsel, ekteskap og neglisjering av sine barn, er det ingen grunn til å tro at han er et forbilde for vår tids fedre.
Virkelig ille blir det når Gran i kapitlet «Hett kaos» tar for seg unge menns oppførsel. Da begynner hun med en undersøkelse av et knippe studenter og ender med Harvey Weinstein! Med sats i et portrettintervju med Morten Tyldum i Aftenposten, og hans beskrivelse av Weinstein, får Gran seg til å skrive:
«Dette er et godt eksempel, dette, på menn som ikke tåler et nei, som glefser med ulvekjeften når de blir trosset, fordi de er vant til å få viljen sin og alltid makten sin for å få den gjennom.»
Et rent venninnehelvete
Forenklet moralisme
At de fleste av oss ikke oppfører oss som den nå dømte overgriperen og voldtektsmannen, er for Gran bortimot irrelevant. Men bruken av både Jensen-biografien og Weinstein-omtalen viser en gjennomgående svakhet ved hennes bok. Hun bygger opp argumenter med tilfeldige sitater fra litterære tekster og avis- og tidsskriftartikler. I stedet for å diskutere dem med et helt vanlig kritisk blikk, utbryter hun gjentatte ganger hvor fantastisk det er at forfatterne ser det samme som henne.
For leseren er det derimot slående at de sitatene hun bruker, er mer komplekse og tvetydige enn det hun skal ha det til. Det fører til at Gran denne gangen ikke makter å kaste nytt lys over et viktig tema.
Heldigvis finnes det en og annen morsomhet i boka. Den første dukker opp når hun forteller oss hvorfor det er tvingende nødvendig å finne ut hvorfor begjæret - eller dette fremmede og ukjente noe, som hun ynder å kalle det – fører til at vi mister kontrollen.
«Lukker vi øynene for dette noe, tar det oss bakfra», kan Gran fortelle oss.
Ja, måtte Gran, Gud og dagens nymoralisme forhindre at noe slikt skulle skje!
Vi bryr oss om ditt personvern
dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
