Trangt eller romslig Norge?

De kristenkonservative vil tilbake til tida da abort var ulovlig, homofile følte seg som annen rangs samfunnsborgere og kvinner ikke var likeverdige i arbeidslivet.

JEG HAR ET sterkt personlig engasjement for et raust og romslig Norge. Jeg brenner for det. Jeg tror samfunnet vårt er tjent med toleranse i skolen og i familielivet. Derfor vil jeg ha en verdidebatt i denne valgkampen. I hele sommer har KrF og FrP mobilisert i ekstreme kristen- konservative sekter for å hindre en rødgrønn regjering. De viktigste sakene for disse miljøene er: Å prise det livslange ekteskapet som den eneste overlegne samlivsformen, å sikre kristne privatskoler som driver en så snever undervisning at de bla. prøver å nekte barn å lese om Harry Potter og fabeldyr, å bekjempe likeverd mellom heterofile og homofile, å innskrenke retten til selvbestemt abort og å hylle Israel uten noen omtanke for palestinernes lidelser. Det meldes fra disse miljøene at i deres bønner inngår et sterkt ønske om å sikre en fortsatt borgerlig regjering. De vil ikke nøye seg med bønn. Dette er godt organiserte miljøer som vil møte mannsterke opp til valgurnene. De kan avgjøre valget og få kanaler for innflytelse til ledelsen i KrF og FrP i de neste fire år. Det alvorlige er at både KrF og FrP ser ut til å mene at det er viktigere å vinne stemmer fra disse ekstreme miljøene, enn å ta til motmæle mot gammaldagse og farlige synspunkter. Selv om disse gruppene i dag er ganske små, er det farlig når store partier lefler med dem.

DET ER i virkeligheten to forskjellige visjoner for Norge som står mot hverandre ved valget i høst. SV og en rød grønn regjering vil slåss for et raust og romslig Norge, hvor alle føler seg velkomne og verdsatt.; De kristenkonservative vil skru klokka tilbake til en tid da abort var ulovlig, homofile følte seg som annenrangs samfunnsborgere og kvinner ikke var likeverdige med menn i arbeidslivet. Høstens valg handler ikke bare om skole og eldreomsorg. Det handler også om to høyst forskjellige verdisyn. Skal Norge være trangt eller romslig? Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten har i mange sammenhenger lagt sterk vekt på å fremheve ekteskapets særstilling i samfunnet og har varslet at kampen mot det «kjønnsnøytrale ekteskapet» blir sentral for KrF i valgkampen. Han sier til Dagbladet 21. april i år: «Mann, kvinne, barn - det er den naturlige rammen. Dette har vært mønstret i tusen år. Så hvorfor skal man absolutt modernisere og nøytralisere det?» Tenker ikke Høybråten over at svært mange - faktisk det store flertallet - ikke lever livene sine i denne «naturlige rammen» av det livslange ekteskapet. Mange prøver, men lykkes ikke. Andre er skilt og gift for annen gang med «mine, dine og våre barn». Atter andre er samboere med og uten barn. Og heldigvis har mange etter års kamp fått lov til å inngå partnerskap med kjæresten av samme kjønn. I tillegg finnes mange enslige forsørgere og tusener av enslige uten egne barn,; men med venner og storfamilie og nieser og nevøer som sin familie. Og det finnes mange enslige som heller ikke har en storfamilie rundt seg. Kort sagt et mylder av forskjellige, men likeverdige, måter å leve livet på.

FELLES FOR DETTE mangfoldet av familier og mennesker er at ingen trenger å fortelles at en måte å leve på er bedre enn alle andre. Vi lever mer eller mindre lykkelige liv i ulike samlivsformer. Mange har ikke selv valgt å bli skilt eller å være enslig. Når KrF så sterkt fremhever ekteskapets og kjernefamiliens verdi så beveger de seg nær svært personlige spørsmål for mange enkeltpersoner. Derfor vekker det følelser - og hos meg og mange andre - en følelse av at et trangere og mindre inkluderende samfunn. Det er en kampsak for Kristelig Folkeparti å hindre at Norge får en kjønnsnøytral ekteskapslov. Den viktigste forskjellen mellom partnerskapsloven og ekteskapsloven er muligheten til å bli vurdert som adoptivforeldre. I dag finnes det rundt 20 000 barn i Norge som har foreldre som er homofile eller lesbiske. Deres foreldre har kanskje fått barn i et heterofilt forhold, og mor eller fars vei til å finne ut av egen legning var kanskje lang og vanskelig. Vi vet en del om disse barna. De lever stort sett som andre barn, men er litt mer tolerante enn gjennomsnittet. Men de har ett problem, og det er intoleranse fra mennesker rundt seg. Denne intoleransen får næring når Kristelig Folkeparti og Dagfinn Høybråten med iver og glød argumenterer sterkt imot at homofile og lesbiske skal ha mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre. KrF gjør livet vanskeligere for disse barna. Det gjør KrF også gjennom å motarbeide en liberal og åpen folkekirke. Storparten av nordmenn, meg selv inkludert, er medlem av statskriken og ønsker en annen utvikling enn den utnevnelsen av Ole Christian Kvarme representerer. Jeg vil arbeide for en mer romslig kirke der Rosemarie Køhn og andre som tappert har kjempet fram et annet bilde av den norske kirken skal representeres bedre. For mange kristne er det en påkjenning at deres verdier fordømmes og trykkes ned av kristne ledere. Det bør vi gjøre noe med.

KRF HAR SLÅSS fra skanse til skanse mot mange av de endringene som har gjort Norge til et liberalt og raust land. Hvis Krf hadde bestemt, hadde fremdeles forbudet mot homofili vært gjeldende, de stemte imot da det ble opphevet i 1972. På 60-tallet var partiet mot kvinnelige prester, på 70-tallet var barnehager en farlig utvikling som undergravde familien. Det siste tiåret har kampen mot partnerskapsloven, som ga homofile mulighet til å sikre sine kjærester økonomisk og formelt, vært en kampsak. Og alltid og fortsatt har KrF sagt nei til kvinners rett til selvbestemt abort. Heldigvis har KrF endret syn på mye av det venstresida og liberale i mange partier har kjempet fram. Nå går heller ikke KrF inn for å fjerne partnerskapsloven. De må ha kommet til at vi som sloss for den hadde rett. Partiet er ikke skeptisk til barnehager eller kvinner i kirken. Men mange viktige verdivalg vil møte oss i neste fire års periode. Skal KrF få lov til å sette abortloven under press? Skal de få fortsette å utnevne konservative biskoper? Skal de fra regjeringsposisjon kunne lefle med de kristen konservative sektene og hjelpe fram skoler der Harry Potter er tabu? Skal vi ha statsråder som hyller ekteskapet på en slik måte at selv vellykte mennesker som er skilt, gift på nytt, enslige, homofile, enslige forsørgere eller samboere føler seg mislykte? Skal de hindre Norge å si ja til kjønnsnøytral ekteskapslov, når det nå er vedtatt med stort flertall i det katolske Spania? Det rause rød grønne Norge står her opp mot et trangere og snevrere blågult alternativ.

NORGE ER de siste ti-årene blitt et langt mer romslig samfunn. Jeg visste ikke om noen homofile da jeg vokste opp på 60-tallet. Det var knapt noen rundt meg som hadde foreldre som var skilt - og det var ikke fordi alle ekteskap var lykkelige på 60-tallet. Går vi enda lengre tilbake i tid, vil mange huske hvor vanskelig det kunne være å få barn utenfor ekteskap. Hanna Kvanmo har fortalt om hvordan det var å være barn av en fraskilt mor, og så selv være enslig mor i Norge for noen tiår siden. Det var ikke bare enkelt, for å si det forsiktig. Disse positive holdningsendringene har ikke kommet av seg sjøl. SV vil gå framover mot mer romslighet, ikke bakover. Høstens valg dreier seg om vi fortsatt skal bevege oss i mer liberal og romslig retning. KrF og FrP vil sette tonen i disse viktige spørsmålene med borgerlig valgseier. Høyre har gitt KrF veto-rett i spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov. Det mobiliseres i enkelte miljøer sterkt for dette. Nå er det viktig at alle andre også våkner - før - og ikke etter den 12. september. P.S: Av Dagbladets forside 11. august kan det se ut som om jeg «hater» Høybråten. Jeg har aldri brukt slike ord. Bildet havnet på min skapdør som en fleip fra mine medarbeidere etter at jeg var misfornøyd med egen innsats i en debatt mot Høybråten. Fleipen var for at jeg skulle skjerpe meg neste gang. Det er ikke synet av Høybråten som provoserer meg - det er standpunktene. Høybråten og jeg kan snakke sammen, og vi har til og med samarbeidet om enkelte saker.