FOR LITE TID TIL DET VIKTIGE: «Jeg utdannet meg ikke til å bli byråkrat. Jeg vil være i klasserommet, sammen med elevene», skriver kronikkforfatteren.
Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
FOR LITE TID TIL DET VIKTIGE: «Jeg utdannet meg ikke til å bli byråkrat. Jeg vil være i klasserommet, sammen med elevene», skriver kronikkforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Trangt måløye

Jeg vil ikke. Jeg vil ikke tilbake til den dumme skolen.

Meninger

Vil ikke tilbake til en skole som tror at om læreren bare skriver målet for timen på tavla er kunnskapen i boks. Vil ikke tilbake til å gjennomføre prøver i klassen min med oppgaver jeg ikke har lært elevene å løse, fordi de ikke er modne for det. Vil ikke tilbake til kvalen over alternativene: enten lære seksåringer å regne mattestykker med tall over tjue, enda jeg vet at flertallet ikke forstår det grunnleggende, eller å gjennomføre prøven med ukjente oppgaver og si mildt og innstendig: Ikke bry dere, dette er for vanskelig og ikke ment for dere. Og dermed lære barna at prøver bryr vi oss ikke om?

Det siste er synd og fryktelig dumt i våre tider, da barna i første klasse har mange år med uendelige rekker av tester foran seg. De trenger all entusiasmen som finnes rundt det å ha prøver. Og det første alternativet, å foregripe elevenes tallforståelse før de er modne, for at de skal klare andre trinns matteprøve i første trinn er også fryktelig dumt. Jeg kjenner en del fine unger i tredje, fjerde og femte trinn som fortsatt må telle på hånda at de har fem fingre - fordi de aldri fikk tid til å lære sammenhengen mellom tallene på arket og faktiske mengder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg kan ikke begripe hvorfor barn må testes i stoff de ikke har lært? Som lærer har jeg - etter opphetede diskusjoner - nektet å gjennomføre en kartleggingsprøve beregnet for trinnet over klassen min. Konsekvensen var like udramatisk som den var frustrerende. Løsningen fra skolens side var ikke å lytte til mine innvendinger om hva elevene hadde lært, og hva på årsplanene vi ikke hadde kommet til rundt juletider. Løsningen ble at en annen lærer gjennomførte prøven. Det føltes som å stange hodet i tavla.

Etter tre års permisjon blir jeg kvalm av tanken på å komme tilbake til dette regimet hvor pedagoger rister maktesløst på hodet, hvor vi gjennomfører timer og gir tilbakemeldinger på en måte vi ikke ønsker. En rektor beskrev den negative utviklingen godt. Før, sa han, gikk vi rundt i klasserommene og studerte lærernes opplegg for timen. Vi så på hva de gjorde for å motivere elevene. Nå går vi rundt og sjekker at de har skrevet målet for timen på tavla.

Og vi lærere driller målene. Så skriver vi opp på skjemaer, krysser av, og sender hjem.

Som forelder lurer jeg på hva jeg skal gjøre med den seks siders vurderingen i uleselig, knøttliten skrift som sendes hjem med eldstejenta mi, hvor det står at hennes kjennskap til begrepene «konsument» og «produsent» er underveis. Hva betyr det? Skal jeg lære henne det? Skal læreren ha timen om igjen? Hvis en annen elev faktisk har greid å lære seg disse to begrepene, i alle fall greid å svare på et spørsmål den uka det skulle krysses av på skjema, men ikke har lært seg navnet på planetene i solsystemet vårt - skal den timen også holdes om igjen? Eller er det vi hjemme som skal overta for læreren? I så fall er det mulig jeg vurderer barnet mitt annerledes enn læreren. Kanskje jeg opplever at hun faktisk kan «finne likheter og ulikheter i et bilde eller en tekst», eller at hun har lært seg navnet på «minst tre nasjonalparker i Norge».

Hvem er den skriftlige vurderingen egentlig for, og hva skal foreldre - og lærere- gjøre med informasjonen? Dette spørsmålet har jeg stilt før, til utdanningsdirektør i Oslo Astrid Søgnen. Men jeg vet fortsatt ikke svaret.

Som mor til to skolebarn vil jeg vite:

1. Hvordan har barna mine det på skolen?

2. Hvordan jobber barna mine på skolen?

Som lærer i samtale med foreldre vil jeg snakke om:

1. Hvordan barnet ditt har det på skolen.

2. Hvordan barnet ditt jobber på skolen.

i stedet har vi dette heftet, med sine ufrivillig komiske mål på læring.

Politikerne etterlyser gode lærere, samtidig som de ødelegger skolen. Stakkars barna våre, og stakkars lærerne. Når jeg leser om de tøffe lærerne i Sandefjord, som har fått varsel om oppsigelse fordi de ikke ville følge kommunens krav om å måle skolebarnas prestasjoner, tenker jeg «Endelig kommer opprøret.» Og det er på høy tid. Ikke la deg målbinde! Som forelder kan du spørre på skolen om elevene der tar prøver som er beregnet for trinnet over. Se om du blir fornøyd med begrunnelsen du får. Hvis svaret er at de skal kjenne til hva de kommer til å bli testet i året etter, hvorfor lage en prøvesituasjon av det? Hvorfor kan ikke læreren og eleven bla gjennom et prøvehefte sammen, mens de snakker om oppgaveformen, og løser noen stykker i fellesskap?

Be om å få ta en titt på et skriftlig vurderingsskjema. Forstår du det som står der? Husk, dette er beregnet for oss foreldre. Det er vi som skal forstå dette, og bruke informasjonen vi får om barna våre på en måte som hjelper dem i sitt videre skoleløp. Eller hva, kunnskapsminister?

Jeg utdannet meg ikke til å bli byråkrat. Jeg vil være i klasserommet, sammen med elevene. Jeg vil forberede god undervisning. Jeg vil snakke med barnas foreldre. Jeg vil vise dem bøkene vi jobber i, og samtale om hvordan vi sammen best kan hjelpe barnet til å mestre. Jeg vil bruke tid sammen med kolleger på å klekke ut hvordan vi kan lage fengende timer. Jeg vil jobbe i en skole hvor vi diskuterer hva som motiverer, like mye som vi diskuterer hva vi vurderer. Løsningen da jeg ikke ville gjennomføre kartleggingsprøve med stoppeklokke, ble at en annen lærer gjorde det i mitt sted. Inntil den onde sirkelen av målstyring og skjematyranni i skolen er brutt, blir min løsning at jeg finner meg en annen jobb. Flere av mine studievenner har gjort det samme.