Transittlandet

KULTURKRIMINALITET: Norge er en frihavn for arkeologisk tyvegods.

NORSK TOLLVESEN har ikke kompetanse til å føre noen form for effektiv grensekontroll av utenlandske arkeologiske kulturgjenstander. De har heller ikke hatt tilstrekkelig lovhjemmel til å ta beslag i plyndret materiale. Handel med kulturgjenstander og arkeologiske saker seiler nå opp som en av verdens mest omfangsrike økonomier. Klassiske gjenstander fra Italia og Hellas, Midtøsten og Kina har vært populære siden lenge før andre verdenskrig. Etter hvert har smaken for eksotiske arkeologiske kulturgjenstander fra Sør-Amerika og Afrika gjort også disse regionene utsatt for plyndring. Dette en handel som er i ferd med å nærme seg narkotika- og våpenhandel i økonomisk omfang, og Norges rolle i denne sammenhengen er ikke ubetydelig. Norge har hatt alle forutsetninger for å fungere som frihavn for arkeologisk smuglergods. Det har vært en utstrakt aksept for norsk eierskap over utenlandsk kulturarv, og kriminalitet som omfatter plyndret arkeologisk materiale har dermed hatt lav prioritet for norske myndigheter.

HVOR BLIR DET AV plyndrete gjenstander? Alle med penger å avse kan skaffe seg en bit av fortiden, enten det er anerkjente museums-institusjoner eller privatpersoner. En kan se for seg at en kostbar samling av autentiske arkeologiske gjenstander fra tidligere sivilisasjoner gir en kulturell distinksjon og status for eieren som kan sammenlignes med en omfattende kunstsamling. Martin Schøyens private manuskriptsamling, inntil nylig digitalisert gjennom Nasjonalbibliotekets nettsider, er et eksempel. Schøyensamlingen består av gjenstander fra hele verden, og dekker en tidsperiode på over 5000 år. Enkelte representanter for norske politiske myndigheter var så imponert at de sågar tok til orde for at den norske staten i 2002 skulle kjøpe samlingen av Martin Schøyen for rundt 800 millioner NOK.

DETTE ILLUSTRERER ikke bare de overveldende økonomiske størrelsene en del arkeologisk samlervirksomhet omfattes av. Det viser også et annet interessant fenomen: Fagfolks anerkjennelse av gjenstander er med på å gi gjenstandene økonomisk verdi. Slik anerkjennelse spiller tilbake på samleren selv, og er også med på å øke etterspørselen etter tilsvarende materiale. På denne måten er forskeres villighet til å gi sitt faglige bidrag en indirekte intervenering i markedet for kulturgjenstander. Plyndring skjer som en følge av at en del saker er etterspurte og gir god pris. Når en omfattende samling som Schøyensamlingen presenteres i Norge, er det nødvendig å stille spørsmål ved gjenstandenes eierhistorie. Arkeologiske saker dukker ikke bare opp, de kommer fra et sted. Schøyen har vært lite villig til å gjøre rede for eierhistorien og opprinnelsen til mange av gjenstandene i sin samlingen. Norske kulturmyndigheter har vært uvillige til å stille spørsmål ved samlingens legitimitet. Kulturdepartementet har vært sparsommelige med klare holdninger, og i den grad de har vært tilstede, har holdningsutsagn vært preget av perspektiver som forsvarer norsk eierskap til utenlandske kulturminner. Avtalen mellom Martin Schøyen og Nasjonalbiblioteket er nå sagt opp. Grunnen skal være at Schøyen ikke kan tilby den grad av åpenhet en slik samlingspresentasjon krever. En kan spekulere i om gjentatte henvendelser fra bekymrede arkeologer og journalister har vært utslagsgivende for at samarbeidet nå opphører.

I GRENSELAND MELLOM lovlig og ulovlig er kulturminnehandel både relativt risikofritt og svært profitabelt. Fattigdom og de senere års opptrappede internasjonale konfliktnivå gir utmerket grobunn for plyndring av fortiden. Enkeltgjenstander hentes ut av sin arkeologiske kontekst fordi de er etterspurt på det internasjonale markedet for kunst og antikviteter. Resultatet er at vesentlig kunnskap om gjenstandens situasjon og hvilken rolle den har spilt i sin opprinnelse, går tapt for alltid.Arkeologisk forskning er basert på analyser av gjenstander, den arkeologiske konteksten de opptrer i, og strukturer i jordlag og omgivelser. Plyndring ødelegger dette kildematerialet. Når flere tusen år gamle graver og anlegg, for eksempel i Irak, plyndres på jakt etter saker som er attraktive på markedet, går potensiell kunnskap om menneskehetens fortid tapt på veien.

DET ER LITE som tyder på at norske myndigheter noen gang har tatt konkrete steg for å begrense norske grensers mottagelighet for arkeologisk smuglergods. Mine studier av hvordan institusjoner og myndigheter i Norge, blant annet tollvesen, forsvaret, Kulturdepartementet og museumsfeltet, håndterer utenlandske kulturgjenstander, viser at myndighetene sannsynligvis har minimal kontroll eller kunnskap om hva slags og hvor mye arkeologisk gods som trafikkeres inn i landet. Det er lite som tyder på at Tollvesenet noen gang har fått instrukser om å ta i bruk det knappe lovverket som finnes for å kontrollere utenlandsk arkeologisk materiale.Selv i kjølvannet av det kjente raidet på Baghdad Museum i 2003; selv da det gikk opp for vestlige medier hvilken ufattelig ødeleggelse og plyndring Iraks kulturminner ble utsatt for i forbindelse med i invasjonen; selv da Interpol, FBI og det internasjonale tollvesenet publiserte lister med bilder og beskrivelse av plyndrete irakiske gjenstander; selv da valgte norske myndigheter å være passive. Tollvesenet i Norge fikk antakelig aldri utdelt lister over det aktuelle etterlyste materialet.

NORGE HAR VÆRT et gunstig transittland for hvitvasking av bereiste gjenstander på vei til kjente auksjonskataloger. Ettersom slike gjenstander ikke er blitt kontrollert, er det heller ingen som kan vite hvor store kvanta det er snakk om. Det store flertall av slike gjenstander vil være usynlige i transitt-perioden, inntil de dukker opp i internasjonale auksjonskataloger - ofte etter en årelang karanteneperiode.Etter 37 år har norske myndigheter nå omsider ratifisert UNESCOs 1970-Konvensjon og implementert den i norsk lovverk. Loven trer i kraft 1.mai i år. Den gir hjemmel til å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturminner, og ulovlig overføring av eiendomsrett til slike. Det blir interessant å se hvilken strategi som er lagt for å følge opp det nye lovverket. For den praktiske gjennomføringen av forskriften blir avgjørende for om Norge skal fortsette å være en tilgjengelig frihavn for plyndret arkeologisk gods.