Transnasjonal abortkamp

Bildet av fattige, undertrykte kvinner i utviklingsland som trenger vår hjelp for å bli seksuelt frie må endres radikalt.

UTFORDRENDE: «For noen kvinner bidro programmene positivt. For andre forverret det deres situasjon, fordi utviklingshjelp følger de eksisterende maktstrukturene», skriver kronikk-forfatteren.
Illustrasjonsbilde: Jose Cendon / AFP / NTB Scanpix
UTFORDRENDE: «For noen kvinner bidro programmene positivt. For andre forverret det deres situasjon, fordi utviklingshjelp følger de eksisterende maktstrukturene», skriver kronikk-forfatteren. Illustrasjonsbilde: Jose Cendon / AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

«Jeg vil ikke snakke med én eneste hvit kvinne til med dårlig samvittighet! [...] Da hvite feminister kom til svarte kvinner og sa: ?Vi har oppfunnet denne vidunderlige tingen vi kaller feminisme og vi vil dele den med dere', fikk de beskjed om å pelle seg bort. Vi må bort fra relasjoner hvor den ene part skal ?hjelpe' den andre og heller bygge allianser og relasjoner av gjensidighet.»Ordene falt under et intervju jeg gjorde med den afroamerikanske sosiologen Patricia Hill Collins for Fett i 2008. Dette er ord som både er verdt å tenke over i stemmerettsåret og i dag hvor det er 35 år siden retten til selvbestemt abort ble lovfestet. Ikke minst bør uttalelsen vekke ettertanke i en tid hvor likestilling omtales som en av Norges viktigste eksportartikler. En sentral del av norsk utviklingspolitikk handler om «å være en uredd forkjemper for kvinners rettigheter» - spesielt i land hvor abort er forbudt.

Drøyt fire år etter den kontante tilbakemeldingen fra Hill Collins, fikk jeg jobb for en tung internasjonal bistandsaktør i Øst-Afrika. Arbeidet besto i å følge opp lokale samarbeidsorganisasjoner som mottok midler fra et bistands- og utviklingsprogram som skulle bekjempe kjønnsbasert vold og sikre kvinner økt samfunnsdeltakelse. Samtalen med Patricia Hill Collins skulle komme til å sette sterkere spor enn jeg hadde forestilt meg. I bistandsbransjen traff jeg mange flotte mennesker som forlot sine familier og venner og reiste halve jorda rundt, med håp og ambisjoner om å gjøre en forskjell. Noen av dem fikk til dette, andre ikke. For meg gikk ingenting som planlagt.Samarbeidsrelasjonene med de lokalt ansatte kvinnene ble svært utfordrende. Det viste seg raskt at vi hadde et ulikt syn på tema som abort og homofili. Iblant fikk jeg inntrykk av at det var den katolske kirken som satte agendaen, og ikke FNs menneskerettighetskonvensjoner. På fritida traff jeg stort sett bare andre vestlige bistandsarbeidere. Som bistandsarbeidere ofte gjør, klynget vi oss sammen i velstandsgettoer bak elektriske sikkerhetsgjerder og hadde relativt liten grad av samhandling med «vanlige folk». Misnøyen ble sterkere jo mindre jeg fikk til å etablere gjensidige relasjoner. Klasseskiller overgikk langt gode intensjoner og vekttall fra universitetet, samtidig som kulturrelativismen viste seg å ha klare begrensninger.

Flere utviklingsprogrammer jeg fikk kjennskap til ble ikke drevet på en måte jeg var enig i. Jeg så flere eksempler på lokale organisasjoner og aktivister som vernet sterkere om familieverdier og patriarkalske institusjoner, enn individuelle kvinners frihet. Det gjaldt voldsutsatte kvinner, og kvinner som ønsket å ta abort eller ikke klarte å påta seg de familieforpliktelsene som var forventet av dem. Et eksempel var en kvinne fra en liten landsbygd som forlot sin ektemann og deres lille baby, bare kort tid etter fødselen. Internasjonalt støttede «fredsgrupper» oppsøkte henne og overtalte henne til å komme tilbake. Det var ikke mulig å få nærmere informasjon fra de lokale samarbeidspartnerne om hvorfor kvinnen hadde dratt i utgangspunktet og hvordan hun ble fulgt opp. Håndteringen ble betegnet som en suksesshistorie, ikke minst fordi ekteparet var blitt «frelst» og fikk ekteskapsrådgivning i kirken.De mest opprørske kvinnene forgiftet sine ektemenn. De var lei av vold, utroskap og alkoholisme. Kvinnene fikk beskjed fra bistandsorganisasjonenes lokale samarbeidspartnere om at de ikke måtte mase så fælt, men heller sørge for å lage litt god mat til mannen og gi ham hva han trengte i senga. «Family values», kalte man det. Forsøk på å varsle om dette førte til motvilje og reprimander fra min overordnede. Det ble knapt tematisert i avsluttende evalueringsrapporter og konkrete forslag til tiltak mot slik maktmisbruk fra partnernes side kom ikke i stand.

I en tredje sak forlot en kvinne landsbyen sin etter at hun hadde besluttet seg for å ta abort. Også her intervenerte «fredsgruppene» og prøvde å få henne fra det. Hun gikk en usikker framtid i møte (det vil si, framtida er ikke så usikker, sjansen for å ende opp i prostitusjon når man reiser alene til en større by og ikke har utdanning, er relativt stor).Kontrollen over kvinnenes seksualitet eksisterte lenge før velmenende utenlandske donorer, bistandsorganisasjoner og FN pøste penger inn i lokalsamfunnene. For noen kvinner bidro programmene positivt. For andre forverret det deres situasjon, fordi utviklingshjelp følger de eksisterende maktstrukturene. De som har mye, skal få mer, sies det.Evalueringen av ovenstående prosjekt vektla i stedet at menn ikke burde miste privilegier som følge av styrkede rettigheter for kvinner. Man fryktet å nøre opp under konflikter mellom kvinner og menn - som om noen rettighetskamper noensinne har kommet gratis og friksjonsfritt.Det kommer et tidspunkt i enhver utviklingsbyråkrats karriere der man må spørre om det egentlig nytter. Mine lokale kolleger ga tydelig uttrykk for at de klarte å bestemme selv. Ingen bistandsarbeider med etikken i behold kan forsvare å dytte utviklingsmodeller ned over hodet på fattige folk uten at de får definere innholdet. Omvendt kunne i alle fall ikke jeg forsvare å heve en fet lønning når jeg ikke fikk gjennomslag for de mest elementære ting, som at de mest sårbare kvinnene ikke skulle bli indirekte skadelidende på grunn av våre intervensjoner.

I de 15 åra jeg har jobbet med utvikling og menneskerettigheter har jeg sett flere gode prosjekter og hatt dyktige kolleger. Problemet er ikke menneskene, men systemet og dets dynamikker som skaper lydige byråkrater som iblant glemmer hvilket mandat de er satt til å realisere. Valget om å være varsler er vanskelig å ta i et system som tilbyr ekstremt god lønn, makt og prestisje, og der kritikk oppfattes som en festbrems. Å oppnå fullt ut gjensidige relasjoner tør jeg påstå er tilnærmet umulig innenfor dagens system.Løsningen er ikke å avskaffe bistand og kaste utviklingspolitikken på dynga, men å tenke på hvem man lager bistand for, og hvordan. Man må lete etter fellestrekk i kvinners opplevelser av seksuell frihet og ufrihet innenfor og på tvers av landegrenser, og ikke ignorere de maktrelasjonene som skaper ulike utfall og forutsetninger for frihet. Dette er en krevende øvelse som stiller store krav til Norge som nasjon og til enkeltstående utviklingsbyråkrater.

Anne Bitsch er doktorgradsstipendiat i samfunnsgeografi og har tidligere jobbet for ulike bistandsorganisasjoner i Norge og internasjonalt. Av lojalitetshensyn offentliggjør hun ikke tjenestested og navn på sin tidligere arbeidsgiver. Kronikken er en forkortet versjon av et essay som trykkes i det kommende nummer av tidsskriftet Fett i juni.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.