Traurig fra Kabul

Åsne Seierstad skildrer en afghansk familie med stor respekt og en god porsjon politisk korrekthet. Men hun har valgt en form som truer med å gjøre menneskene til ofre for skjebnen.

Åsne Seierstad er en profesjonell forfatter. Forlagene måtte by på det ennå ikke skrevne manuskriptet. Anders Heger og Cappelen fikk tilslaget. Forhåpentligvis har både William Nygaard og Geir Mork skrivebord som tåler at neven rammer det hardt, fryktelig hardt, mens de forbanner sin forsiktighet.

Leverer varen

Få forfattere er så dristige som Seierstad. Med Fritt Ord-pris og status som stjernereporter, kaster hun laurbærene og reiser tilbake til Afghanistan for å skrive bok. Hele Norge vet det, og mer til. Det er slikt som skaper skriveproblemer, men ikke for Åsne Seierstad. Hun leverer 281 sider glattsats så produktet er i bokhandelen tidlig i september, og med kvalitet som rekker til hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker.

Det er hevnen til taperne fra budrunden. Bokklubbantakelsen gjør at Gyldendal og Aschehoug kan støvsuge Cappelens bunnlinje. Nå er det Hegers skrivebord som må tåle en støyt, enda en gang må han dele suksessen med sine argeste konkurrenter.

Familiedrama

Hvordan er boka? Dette er ikke ny journalistikk, men en ekte naturalistisk roman, som er nær perfekt fullført i helhet og detalj. En skildring av en afghansk families hverdag, hva de spiser, hvordan de feier gulvet, elsker og hater hverandre. Det er de daglige gjøremålene og trivialitetene som skildres side opp og side ned, og i lengden blir det trettende selv om det også er gjort plass til festforberedelser og opptil flere brylluper.

Kvinneundertrykkelsen står i fokus og vises fram i all sin grusomhet. Her er det naturtro avbildning av virkeligheten for alle pengene, og nettopp motsetningen mellom det kvinnelige og mannlige er et naturalistisk grunntema.

Det er flettet inn rikelig med historisk og kulturelt stoff, og vi har mye å lære av boka. De verdenshistoriske begivenhetene som har rammet Afghanistan blir imidlertid mer eller mindre fjerne kulisser. Det er bare noe som skjer, uvisst av hvilken grunn.

Funker naturalismen i dag? Med sitt fokus på kvinneundertrykkelsen, som kjennetegner de fleste tradisjonelle samfunn, får Seierstad godt fram at den fortsetter etter at Taliban ble styrtet (og at den naturligvis fantes før Taliban). De kvinnelige politikerne som støtter bombingen fordi den frigjør kvinner, bør lese denne boka. Overfor sånne politikere har den dokumentariske naturalismen en kritisk funksjon.

Upolitisk

Men metoden er tvetydig. Personene i familiedramaet er først og fremst opptatt av hverdagens trivialiteter, det er få tilløp til at de er opprørske eller at de er opptatt av politikk. Det er pussig. Inntrykket familiedramaet skaper er at ting bare skjer med disse menneskene. Det er skjebnen som rår, de kan bare feie gulvet eller forberede bryllup, men de kan ikke ha en mening om politikk eller organisere seg og styre landet sitt.

Menneskene er godt skildret med stor respekt og en god porsjon politisk korrekthet, men den naturalistiske stilen truer med å gjøre dem bare til ofre for skjebnen. Det er merkverdig at det har vært mulig å skrive ei bok om Afghanistan i 2002 som er så upolitisk.

Boka føyer seg inn og blir en del av et undertrykkende mønster. I land som Afghanistan fins det bare ofre. Det er i Vesten det er mennesker som kan handle, gripe inn og forandre og skape skjebne. I de fattige landene fins det bare hjelpeløse mennesker, som Vesten må redde, noen ganger med bomber, andre ganger med mat eller altså i Afghanistans tilfelle med begge deler på en gang.

FOKUS PÅ KVINNER: Åsne Seierstad «leverer varen» i sin nye bok om Afghanistan, men vår anmelder mener også at boka føyer seg inn i og blir en del av et undertrykkende mønster.