Traurig krim

Krim om et AKP-kollektiv? Gjesp...

BOK: Det finnes traurige ting å skrive kriminalroman om, men senvirkninger av å ha bodd i et AKP-kollektiv i Bergen på 70-tallet må vel være det traurigste.

Idéen er forsåvidt akseptabel, men den gode kriminalintrigen er nesten helt fraværende i Gunnar Staalesens tolvte Varg Veum-roman.

Likevel, åpningssetningen er knallgod: «Det satt en død mann på venteværelset mitt».

Er ikke det alle litterære privatdetektivers våte drøm?

Revolusjonær

For Varg Veum blir dette overraskende likfunnet uansett innledningen på saken om Hildegunn Høgset, den unge jenta som gikk på havet utenfor Vigra fjorten-femten år tidligere. Både hun og den døde på venterommet hadde en fortid fra det revolusjonære kollektivet i Edvardsens gate, sammen med en håndfull andre personer som siden har blitt mer eller mindre kjente størrelser i 90-tallets Bergen.

Mens nesten alle disse kollektivboerne var rettroende AKPere på 70-tallet, har de nå utvidet horisonten og gått ulike veier. Én har konvertert til Høyre og blitt kommunalråd, en er blitt politimann og jobber i POT, en er blitt eiendomskonge og en er fagforeningspamp.

Lite spenstig

Selv om dette på papiret høres ut som en fristende invitasjon til morderjakt blant maktmennesker, så er det en usedvanlig lite spenstig handling vi serveres.

De før nevnte personene er tørre, fargeløse og direkte kjedelige, den eneste det kan ha vært litt fart over var intrigemakeren Hildegunn.

Men hun er, som sagt, blitt borte på havet. Intrigen er også iblandet en dash IRA - kan det ha vært irske terrorister på hevntokt? I Bergen? - men akkurat den biten blir så usannsynlig at den bare bidrar til å bekrefte opplevelsen av en Staalesen-krim under pari.