Traust familie- krønike

Ruri Pilgrim forteller historien om morens familie gjennom et snaut hundreår, om overgangen til det moderne samfunnet i Japan.

Et spennende tema, som dessverre underspilles og nesten forsvinner i en svært minimalistisk framføring.

Ruri Pilgrim debuterer med boka «The Fish of the Seto Inland Sea», på norsk pussig nok kalt «En samurai dør stående». Den oversatte tittelen henspiller ifølge forlaget på kvinnenes rolle i det japanske samfunnet, kvinnen som den som aldri gir opp, som står støtt gjennom alle omveltninger.

Men mer enn å fortelle om japanske kvinners rolle, forteller boka om familien, slekta og hjemstedets rolle, fra rundt 1870 og fram til 1950-tallet. I 29 korte kapitler skisseres historien til den velstående godseierfamilien Miwa og den ikke fullt så velstående, men desto mer moderne legefamilien Shirai.

Med kvinnen Haruko som et slags sentralpunkt blir de mange familiemedlemmenes yrkesvalg og utdannelse, ekteskap og barnefødsler, flytting og krigsopplevelser gjenfortalt. På denne måten fanger forfatteren inn samfunnsendringene i det japanske samfunnet, blant annet hvordan kvinner utdanner seg og selv velger ektefelle.

Men fokus er ikke egentlig på kvinnens stilling. I den grad romanen har noe bærende tema, er det hvordan slekta sprenges, de sosiale skillelinjer blir uklare, og ikke minst hvordan tilknytningen til hjemstedet oppløses, kort sagt: hamskifte på japansk. Ikke så ulikt det norske hamskiftet, selv om rammen tilsynelatende er mer eksotisk.

Selv om historien er dramatisk, med arvestrid, krig, flukt og død, forteller Pilgrim i et forsiktig språk. Stilen er svært behersket, historien bygges ikke opp, men glir framover. Dette virker fremmed på meg, som i en så bredt anlagt type fortelling venter dramatiske høydepunkter, og en eller annen slags forløsning.

Når historien underspilles, blir boka en noe seig lesning, en treg beretning. Det er mulig at det nettopp er i romanens minimalistiske stil det eksotiske element befinner seg, ikke i historien som sådan. Men savnet etter et sterkere grep om stoffet er så stort at begeistringen raskt slukner. Distansen mellom krønikens innhold og dens form er rett og slett for stor til at romanen bærer, og man ender opp med å kjede seg, japansk eller ikke.