Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Traust og harmløst

Hastig, friksjonsløs og pliktoppfyllende 1900-tallsroman med umiskjennelig Elstad-tematikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: I Elstads trettende roman parallellføres fortellingen om odelsjenta Tori og «lausungen» Halldor inntil de møtes og mot alles vilje gifter seg. Enebarnet Tori er sta og selvstendig, vakker og intelligent, med foreldre som elsker henne, og en lykkelig oppvekst inntil hun blir nesten-voldtatt som syttenåring. Hun «reddes» av kjærligheten til Halldor, som på sin side er sta og selvstendig, vakker og intelligent. Også han får en kjærlighetsknekk som ung. Halldor vokser opp hos snille besteforeldre, men hans tragedie er at han aldri har truffet sin islandske far, som «ble borte» da han ble født. Moren reiste til hovedstaden og fikk post, noe han ikke kan tilgi.

Generasjonskonflikter

Tidsmessig følger vi de to fra deres barndom i førkrigstida inntil de blir besteforeldre. Og her er Elstad-tematikk av godt gammeldags merke, der hun har fått med seg det meste: sjøfolk som dør i krigen, kaffeerstatninger, trange hybler og kongefamilien som kommer hjem. Lausungeproblematikk og de to som «må» gifte seg. Sekstitallsmusikk, EF-avstemning, jappetid og sleipe byadvokater. Og endelig et «episk» høydepunkt 11. september da også Toris verden faller i grus. Her er skillet mellom rik og fattig, by og bygd, sjø og land (boka er lagt til Sandefjords-distriktet). Her er kvinneproblematikk med guttejenta Toris kamp for å aksepteres som odelsjente, og ikke minst hovedtematikken «odel»: Bondesamfunnets strenge justis, frykten for bygdas dom og konflikten mellom to generasjoner der de eldste vil tradisjon og de yngste forandring. Samtidig får Elstad med seg bygdeutviklingen fra fjos og melking via åkerland til hestefarm og golfbane.

Det går raskt her, med kapittelvise highlights eller tablåer der Elstad bøter på hastigheten med en noe kunstig presensform som skal skape en forsøksvis nærhet til personene. Samtidig bruker hun en rekke adjektiver («naturlig verdighet», «raus tilstedeværelse») som overforklarer og nærmest hermetiserer vårt forhold til hovedpersonene. For hun overlater ikke mye til oss lesere i en roman der også det historiske bakteppet er skolebokaktig korrekt. Krigen og etterkrigstida kan hun jo, men jo nærmere hun kommer vår tid, jo mer klisjéaktig og overflatisk blir det. De tre setningene om 11. september kunne hun spart seg.

Ungpikeaktig

Hvorfor er en forfatter som Elstad så elsket? For det er ikke noe ekstraordinært ved Elstads roman verken i stil eller form. Men det er vel nettopp her hennes styrke ligger. Hun formulerer det helt gjenkjennelige, friksjonsløst og pliktoppfyllende. Stilen er traust og trygg med en uskyld som minner om ungpikebøkene fra femtiårene. Her er ingen språklige eskapader, ingen overraskelser. Samtidig holder hun seg til den gode gammeldagse romanformen slik den ble oppfunnet på attenhundretallet: hovedpersonens vekst og fall inntil en dypere innsikt.

Harmløs

For å bruke forslitte billedkunstuttrykk: Elstad skriver figurativt og kan «tegne ei hånd», men det er ikke helt elg i solnedgang. Elstad er nemlig stueren, en forfatter de fleste våger innrømme at de leser, hun skildrer «livet», og når tragediene kommer, faller hun ikke for fristelsen til å ville ordne opp til trøst for oss. Hovedpersonene er heller ikke lytefrie (til tross for at de selvsagt er sterke og sta). Sentimental er nok Elstad og nærmest blottet for humor og originalitet, men hun er verken melodramatisk eller bevisst spekulativ. Helt harmløs.