Tre appelsiner, to tårn

Tvillingtårnene på Manhattan ble utskjelt fra første øyeblikk. Så dukket en ung mann uten høydeskrekk opp for å forskjønne dem.

Historien begynte i Paris i 1968, da den 18-årige gateartisten og linedanseren Philippe Petit satt og leste i en avis om et høyhusprosjekt som skulle realiseres i New York. En dristig idé rammet ham, og snart var han i gang med sitt forarbeid, en grundig undersøkelse som omfattet reiser til The Big Apple for å studere konstruksjonene, befare takene og fotografere det omstridte byggverket fra et helikopter.

Seks år senere, da vår hovedperson ble arrestert og påsatt håndjern av imponerte NYPD-konstabler, etter å ha utført sitt illegale stunt i luftrommet mellom de nyoppførte kjempeobeliskene på Manhattan, en uforglemmelig augustmorgen i 1974, forklarte han at hensikten var «å gjøre World Trade Center vakrere». Og på spørsmålet om hvordan han kom på tanken, lød svaret: «Når jeg ser tre appelsiner, sjonglerer jeg. Når jeg ser to tårn, balanserer jeg.»

Nå i 2009 er det mulig - med 1990-årenes arkitektoniske vending i bakspeilet - å betrakte denne ambisjon i lys av tidens nådeløse oppgjør med det arkitekturspråk som hadde dominert 1960- og 70-tallet. Senfunksjonalismen (etterkrigsmodernismen) var en åndsfattig stil som kulminerte med de himmelstrebende cornflakesboksene til Minoru Yamasaki, den japanskamerikanske arkitekten bak de to omstridte WTC-kolossene.

Selvsagt tenkte ikke balansekunstneren slik; det var de 110 etasjenes svimlende utfordring som fascinerte ham, men hans vågemot overskred den atletiske akten og skulle få sin egenverdi som meningsytring i arkitekturdiskusjonen.

At Petits spektakulære iscenesettelse er blitt udødeliggjort med den Oscar-nominerte dokumentarfilmen «Man on Wire» som i dag har premiere på norske kinoer, regissert av engelskmannen James Marsh, sier sitt både om bygningens estetiske anoreksi og den akrobatiske begivenheten - og kanskje også noe vesentlig om sammentreffet mellom Petits fabelaktige aksjonskunst og postmodernismens kortvarige triumf i arkitekturen.

I denne perioden i USA utkom det nemlig en serie bøker som hudflettet senfunksjonalismen og agiterte for en mer fantasirik og historieforankret byggekunst: fra Robert Venturis «Complexity and Contradiction in Architecture» i 1966 via samme forfatters «Learning from Las Vegas» i 1972 (med Denise Scott Brown) til Charles Jencks «The Language of Post-Modern Architecture» i 1977.

Postmodernistene hevdet at funksjonalistenes less-is-more-parole var død og begravet; de fnyste av kitsch-anklagene og tegnet dekorative bygninger i freidig opposisjon til Le Corbusiers og Mies van der Rohes etterkommere. «Less is a bore», ble deres offensive slagord.

Kritikken mot World Trade Center brøt løs så snart Yamasakis tegninger og modeller ble offentliggjort i første halvdel av 60-årene, blant annet hadde den respekterte arkitekturfilosofen Lewis Mumford kalt byggverkene «ugly and utilitarian». Debatten raste videre mens Tvillingtårnene steg til værs mellom grunnstensnedleggelsen i 1966 og året 1974, da trollmannen Philippe Petit slo til.

Byggherren Port Authority slet med å skaffe leietakere til de 1,2 millioner kvadratmeter store kontorskyskraperne. Omdømmet plaget investorene, man trengte en annen form for oppmerksomhet enn den rå slakten Yamasakis banale formgivning hadde forårsaket. Og plutselig ble The Twin Towers rost i mediene, de fikk en menneskelig aura, takket være våghalsen som i 1975 skrev selvbiografien «Two Towers, I walk» og i 1985 fulgte opp med «On High Wire».

Det faktum at arkitekt Yamasaki på 50-tallet hadde tegnet det forhatte boligområdet Pruitt-Igoe i St. Louis, et betonghelvete som ble sprengt i luften i 1972, en begivenhet som er blitt utropt til «den postmoderne arkitekturens fødsel», bidro til mytedannelsen. (Yamasaki døde av kreft femten år før 9/11-katastrofen, og slapp å bevitne den traumatiske hendelsen som la hans livsverk i grus.)

Philippe Petit var ingen amatør i 1974; på linedanserens merittliste sto sensasjonelle vandringer på Notre Dame i Paris, utenpå Eiffel-tårnet og over Harbour-broen ved operaen i Sydney. Men det var den skjellsettende WTC-bragden som gjorde ham - og The Twins - legendarisk.

Den thrilleraktige filmen «Man on Wire» skildrer Petits nitide forberedelser og rekonstruerer hvordan han, med en lokalkjent persons assistanse, kom seg inn i den bevoktede bygningen sammen med sine medhjelpere (én skal forevige det hele med et fotoapparat) og opp på taket, forsynt med den åtte meter lange balansestangen, stålwiren og diverse annet utstyr.

Det er tirsdag 6. august; grytidlig neste morgen - etter å ha overnattet i et rom i en av de øvre etasjene - får multitalentet Petit skutt linen fra søndre tårn til det nordres mottaker med pil og bue; nå kan han utføre sitt uforglemmelige kunststykke.

Filmens dramaturgi skal ikke røpes her, heller ikke skal Petits begrunnelse i intervjupartiene utdypes. Vi må se for oss den modige artisten idet han beveger seg ut på den stramme linen, tar de første skrittene mens vinden blåser og en forvirret måke flakser rundt hodet hans. Skimter han Frihetsgudinnen ute i Upper New York Bay, statuen var jo en gave fra hans hjemland til de unge Forente Stater?

Legger han merke til de folkekjære skyskraperne Empire State Building og Chrysler Building? Avstanden mellom tårnene er skremmende. Han befinner seg mellom himmel og jord, nesten en halv kilometer over bakken, og balanserer åtte ganger fram og tilbake mens den perplekse og samtidig begeistrede folkemengden nede på plassen og i de omkringliggende gatene vokser.

Det halsbrekkende sirkusnummeret tar 45 minutter. Underveis har han sittet, knelt og ligget på linen. Nå er politi og ambulanser tilkalt, journalistene værer et scoop. Snart blir han ført ned - mens publikum jubler, newyorkerne har sans for storslagne rekorder, og WTC er verdens nest høyeste bygning - for å bringes inn for avhør. Flere av politimennene ber forlegent om autografen hans. Og hva blir straffen? Helten Philippe Petit dømmes til å gi en gratis forestilling for barn; han velger å gå på line mellom trærne i Central Park, over innsjøen Belvedere, barna klapper ellevilt og ber om mer; de er voksne når Tvillingtårnene faller omlag tre tiår senere.I dag bor franskamerikaneren Petit i Woodstock i staten New York og er en elsket kjendis. Mens han skrev sin tredje bok «To Reach the Clouds», utgitt i 2002, kollapset tårnene han hadde bevinget. Og om to dager skal Oscar-vinneren for beste dokumentarfilm kåres i Hollywood.

Får «Man on Wire» prisen? I så fall tipper jeg at regissøren vil takke Philippe Petit for å ha gitt ham den spennende storyen. Og selv ønsker jeg å saluttere at Petit bidro til stilskiftet i arkitekturen. Postmodernismen oppnådde sine femten minutters berømmelse. Men etter de affekterte 80-årene fulgte den befriende vendingen i formgivningen, framveksten av byggekunstens kreative uttrykksformer før og etter år 2000. Manhattans skyline forandret seg den fatale septemberdagen i 2001. Med all respekt for ofrene; trøsten er at arkitekturklenodiene Empire og Chrysler ikke lenger ligger i Tvillingtårnenes dominerende slagskygge.