SJEKKER FASIT: Dommer Viktor Kassai ser en videorepetisjon før han bestemmer seg for å dømme straffe under seminfinalen i verdensmesterskapet i klubbfotball mellom Atletico Nacional og Kashima Antlers i Osaka, Japan 14. desember i fjor. Foto: Reuters / Kim Kyung-Hoon Livepic 
SJEKKER FASIT: Dommer Viktor Kassai ser en videorepetisjon før han bestemmer seg for å dømme straffe under seminfinalen i verdensmesterskapet i klubbfotball mellom Atletico Nacional og Kashima Antlers i Osaka, Japan 14. desember i fjor. Foto: Reuters / Kim Kyung-Hoon Livepic Vis mer

Tre argumenter mot videodømming

Det euforiske øyeblikket hvor ballen ligger i nettet, og dommeren peker mot midten vil endre karakter ganske kraftig dersom det blir avløst av hektisk kommunikasjon med videodommeren og hans fasit.

Meninger

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

En lang rekke uheldige dommertabber i Champions Leauge denne våren har på nytt utløst en debatt om videodømming i avgjørende situasjoner. Det er også blitt testet ut, blant annet i en landskamp mellom Frankrike og Spania.

La oss først ha klart for oss hva dette – i hvert fall i første omgang – gjelder. Det er snakk om det som gjerne kalles potensielt kampavgjørende situasjoner. En modell som planlegges innført i tysk fotball fra neste sesong, innebærer at fire situasjoner vil kunne innebære at en videodommer konfereres. For det første kontroversielle spørsmål knyttet til scoringer, som for eksempel offside (jfr. Real Madrid-Bayern München), hands eller andre mulige forseelser. For det andre spørsmål om straffespark eller ikke. For det tredje gjelder det spørsmål om utvisninger, for å unngå at spillere blir feilaktig utvist, eller for å få gitt rødt kort i situasjoner dommeren har bedømt for mildt. Og til sist gjelder det for det fjerde situasjoner hvor dommeren gir gult eller rødt kort til feil spiller.

Det finnes mange gode argumenter for videodømming. Blant de viktigste er at teknologi som ikke bare foreligger, men som er enkel å bruke uten at altfor mye tid går til spille, som regel blir innført dersom det antas å gi noen form for fordeler. Sjansen for at dette er vanlig i toppfotballen om få år er derfor svært stor.

En annen positiv konsekvens er at antall kampavgjørende dommerfeil vil reduseres betydelig (men de vil ikke forsvinne, som jeg skal komme tilbake til). Sannsynligvis ville ingen av Real Madrids to siste mål på tirsdag blitt godkjent med videodømming, og det ville unektelig vært en nokså stor fordel, hvis man da ikke tilfeldigvis skulle holde med dette laget.

Selv ser jeg heller ikke bort fra at sumvirkningen av videodømming er positiv, men det vil oppstå en rekke utfordringer som mange av entusiastene ikke ser ut til å ha tenkt særlig nøye over. Jeg skal peke på tre slike:

For det første: En god del tid vil gå til spille. Rett nok vil det ikke ta mange sekunder for videodommeren å se en situasjon i reprise og kommunisere konklusjonen til hoveddommeren. I den nevnte kampen mellom Frankrike og Spania oppsto bare to marginale offsidesituasjoner hvor videodommeren bidro til å endre dommerens avgjørelse. Den ekstra tiden det tok (totalt ett minutt og tjue sekunder) er trolig til å leve med, gevinsten tatt i betraktning.

Men når det gjelder mulige straffespark, eller feildømte straffespark, eller spørsmålet om en spiller bør vises ut, vil det ofte være aktuelt med videodømming atskillige ganger i løpet av en kamp. Det kan tenkes at vi snakker om inntil åtte-ti slike stopp i spillet i mange kamper, litt avhengig av hvor dommerne velger å legge lista. I prinsippet kan man tenke seg at dommeren velger å bruke videodømming på nesten alle dødballer som slås inn i straffefeltet, med tanke på omfanget av holding og ulovlige nedrivninger både fra forsvarere og angripere. Så ille blir det neppe, men det er nesten en forutsetning for å luke bort alle kampavgjørende feil.

For det andre, som Egon Holstad pekte på i en debatt om spørsmålet på Dagsnytt 18: Fotball er en øyeblikkssport, hvor mål er et knapphetsgode. Det vi alle lengter etter er det euforiske øyeblikket hvor ballen ligger i nettet, og et kjapt blikk på dommeren viser at han ikke annullerer det, men peker mot midten. Denne euforien vil endre karakter ganske kraftig dersom disse «målene» rett som det er blir avløst av at man må avvente, og observere dommerens hektiske kommunikasjon med videodommeren og hans fasit.

For det tredje, og viktigst: Mange sammenligner videodømmingen som nå er på trappene, med mållinjeteknologien som vi har sett i bruk. Slik teknologi kan slå fast en gang for alle om ballen var over målstreken. Svaret er helt utvetydig, det lar seg ikke bestride, det finnes en absolutt og utvilsom grense for når ballen er inne og når den ikke er det. Jeg støtter derfor fullt ut innføringen av mållinjeteknologi. Argumentene for bruken av dette svekkes heller ikke av de to argumentene jeg har diskutert over, fordi slike situasjoner oppstår unntaksvis, i hvert fall langt sjeldnere enn én gang pr. kamp.

Men spørsmål om straffespark eller rødt kort, og også om offside, er ikke utvilsomme og udiskutable slik spørsmålet om mål eller ikke mål er. Eksperter sitter i studio i timevis og ser straffesituasjoner på nytt og på nytt, uten å bli enige. Det samme gjelder om en forseelse kvalifiserte til gult eller rødt kort. Ofte er det opp til øynene som ser, selv om alle øynene ser gjentatte ganger, fra mange posisjoner og vinkler. Enten det er videodommeren eller kampdommeren som tar avgjørelsen, lar den seg uansett bestride. Naturligvis vil det være situasjoner hvor en spiller åpenbart har filmet seg til straffespark, og soleklare straffespark som dommeren har oversett, og det er positivt om slike feil blir korrigert ved hjelp av videodømming. Men straffespark og røde kort er ofte grensetilfeller, de er diskutable, de lar seg ikke avgjøre en gang for alle.

Dette gjelder faktisk også for offside. Teoretisk sett er rett nok offsideavgjørelser av samme karakter som mållinjeteknologi: Det er i prinsippet mulig å fastslå om en spiller var offside eller ikke. Offsidelinjen er definert, og er angrepsspilleren foran denne, er det offside. Er han på linje eller bak, er det ikke offside.

Men i praksis lar ikke dette seg avgjøre så lett, for tidspunktet for vurderingen er når medspiller slår ballen framover mot spilleren som mottar eller forsøker å motta ballen. Når TV-kameraene skal hjelpe seerne å fastslå om en situasjon var offside, fryser de bildet omtrent i det pasningsleggeren sender ballen av gårde. Men det er nesten umulig å fastslå øyeblikket hvor foten sist er i kontakt med ballen helt entydig. Et spark på ballen tar noen hundredeler, og i løpet av bare fem hundredels sekund kan offsidelinja flytte seg mer enn en halv meter. Hvilke prosedyrer som skal kunne bidra til å gjøre disse avgjørelsene entydige, er uklart for meg.

På den positive siden av alt dette kommer at videodømming derfor ikke vil frata fotballtilhengere muligheten til å krangle i årevis om et mål burde vært annullert, eller om et straffespark var feil idømt. Videodømming vil ikke endre på denne lange og på mange måter verdifulle tradisjonen, rett og slett fordi slike avgjørelser er mindre entydige enn de største entusiastene synes å tro.