Tre jazzdialekter

Dristig hyllest som lykkes til fulle.

Eckhoff/Berger/ Gaulein-Stef Stilsikker standardrunde fra norske veteraner. FME Dynamisk Ken Vandermark i ditto selskap. CD: Fortsatt holder mange Mahalia Jackson (1911-72) som tidenes fineste gospelsanger. Den overveldende inderligheten i stemmeklang og foredrag kunne få den mest forsteinede ateist til å tvile, og det at hun brakte med seg noe av hjembyen New Orleans’ frodige rytmikk inn i repertoaret, gjorde henne ikke mindre troverdig. Hun er kort sagt et ikon, og er det egentlig klok gjerning å hylle henne ved å lage en cd som tar tak i både navnet og repertoaret hennes og dermed nærmest forlanger å bli målt mot hennes prestasjoner?

SVARET som Ytre Suløens Jass-ensemble og Tricia Boutté gir med «Oh Mahalia» er ikke bare et utvetydig «ja», det opphever spørsmålets relevans. Live-opptaket fra St. Augustine Roman Catholic Church i New Orleans’ Treme-distrikt er virkelig en fullverdig hyllest. Om Tricia Boutté (tilhørende en av byens store musikerfamilier og kjent som Sista Teedy når hun fronter reggae-bandet Cool Riddims) ikke har hele Mahalia Jacksons vokale prakt og pondus, klinger hun vitalt og autentisk i det fartsfylte repertoaret, og Ytre Suløen spiller som om bandet skulle vært ekte borgere og ikke «bare» æresborgere av den flomherjede byen. Når sant skal sies, låter antakelig Ytre Suløen, for anledningen med Morten Gunnar Larsen som pianist, bedre enn de aller fleste New Orleans-band i verden, New Orleans inkludert, og den langt mer enn høflige applausen viser at prestasjonene de to oktoberkveldene i fjor ble høyt verdsatt av hjemmepublikumet.

TROMPETISTEN Ditlef Eckhoff (65) og gitaristen Jan Berger (64) har lange merittlister i norsk jazz, og om de begge er middelhavsfarere – Berger har bodd fast i Cagnes-sur-Mer de siden 1998, Eckhoff er også Cote d’Azur-tilknyttet – gjelder det strengt geografisk og på ingen måte musikalsk. Der de tar for seg et kresent utvalg amerikanske standarder sammen med kontrabassisten Eddy Gaulein-Stef fra Martinique, klinger det så sobert og stilsikkert «coolt» som noen kan ønske, med Ekchoffs trompet- og flygelhorntoner mjuke som rivieranatta og Bergers harmoniseringer og soli akkurat så spenningsfylte at de holder lytteren i ånde. Gaulein-Stef viser seg som en høyst kompetent bassist og driver trioen stødig swingende i det klare og fint balanserte lydbildet signert Frederic Betin i Antibes og Jan Erik Kongshaug i Oslo.

FME står for Free Music Ensemble og består stadig av amerikanerne Ken Vandermark (div. saksofoner og klarinetter) og Nate Smith (kontrabass) samt Paal Nilssen-Love (trommer). «Cuts» er deres tredje CD, og fylles av fem Vandermark-komposisjoner/dedikasjoner med mye blues i frijazzuttrykket. På mange måter er denne settingen den beste måten å høre Vandermark på, som eneste blåser oppviser han flere fargenyanser og –styrker i paletten enn når han utfolder seg i selskap med eksempelvis blåserkolleger som Peter Brõtzmann og/eller Mats Gustafsson. Smith og Nilssen-Love er lydhørt med ham i alle musikkens stadier, som spenner fra det mildt introspektive til det muskelspillende gjennom fem kvarter. Plata kommer på Okkadisk, som pr i dag ikke har noen fast distributør her i landet, og vil være tilgjengelig i enkelte plateforretninger eller via Nilssen-Loves hjemmeside.