Konsert: Nick Cave

Tre magiske timer med Cave

Alt han trenger er et flygel og en mikrofon, og gode og noen dårlige spørsmål fra salen.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT/FORESTILLING: Noen ganger kan snaut tre timer virke som en evighet, andre ganger er det vanskelig å skjønne at tida er gått så fort. Kveldens forestilling med Nick Cave (61) - med publikum som sidekick - lander på den siste varianten.

Conversations with Nick Cave

6 1 6
Hvor:

Oslo konserthus

Tilskuere:

1404 (utsolgt)

«Unikt møte med Nick Cave.»
Se alle anmeldelser

Konseptet er like enkelt som det er genialt: På scenen et stort flygel og flere bord med publikummere som før showet er blitt plukket ut til å sitte som en slags kulisse på scenen. Fullt i salen. Selvfølgelig.

Springsteen

Jeg tror vi vil få se mer av denne «hybrid-formen». Bruce Springsteen har hatt stor suksess med sitt «Springsteen on Broadway», der han har fortalt om livet og spilt sangene solo - akustisk. Nick Cave går ett skritt videre, og inviterer pubikum til å stille spørsmål.

Sympatisk

Den delen av showet, eller skal vi heller si forestillingen, blir ikke bedre enn spørsmålene som kommer fra salen. Men uansett hvor godt eller dårlig spørsmålet er, klarer Cave å svare like sympatisk og hyggelig - enten det handler om sønnens tragiske død for fire år siden, om han tror på Gud (og i så fall hvilken), klimautfordringene, låtskriving, prostitusjon, Edvard Munch (som er best, uavhengig av om han er i Norge) eller om den alltid velkledde Cave noen gang bytter ut dressen med olabukse. Svaret på det siste er nei. Han synes dress er komfortabelt. Han går på jobb for å lage musikk, og da kler han seg. Den lune humoren er til stede gjennom hele forestilingen.

ÆRLIG CAVE: Nick Cave hilser et hengivent publikum i Oslo konserthus. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
ÆRLIG CAVE: Nick Cave hilser et hengivent publikum i Oslo konserthus. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Cave forteller også at det er ordene som er viktigst for ham. Musikken er ikke så interessant, og kommer i andre rekke. Det er først i studio, i kompaniskap med fiolinist - og trofast partner - Warren Ellis at den musikalske magien oppstår.

Mystikken som ble borte

Det er en del mysikk rundt Nick Cave, i utgangspunktet en mørkets mann opptatt av religiøse grublerier, en gang narkoman, en kompromissløs artist, en som virker ganske utilnærmelig. Som artister flest har han som regel full kontroll på scenen.

Settlista er stort sett satt. Her gir han fra seg kontrollen, og svarer på spørsmål fra salen. Noen låter er nok bestemt, men en del tas også på sparket.

Intimt

Du kan ikke komme stort nærmere en artist enn når du sitter i en sal og får svar på dine spørsmål, gjerne med et lite musikkeksempel som følge. Han er kanskje den minst sannsynlige artisten til å gjøre det, fordi han virker lukket. Det vil si, han har framstått som en mer åpen person de siste åra, blant annet så vi det da han spilte med The Bad Seeds i Oslo Spektrum under «Skeleton Tree»-turneen for to år siden. Han snakket mer enn vanlig og hentet publikum opp på scenen.

Mistet sønnen

Kanskje har denne åpenheten sammenheng med tapet av sønnen Arthur (15) for fire år siden. Det førte til en ren kollaps følelsesmessig.
- Jeg endret meg fundamentalt, sier Cave. - Jeg ble en annen person enn før.
Han fikk hundrevis av brev fra sørgende i samme situasjon og gikk inn i livets «andre fase».
- Alle kommer dit en eller annen gang, sier Cave. Tap og savn vil komme, og det kan være noe vakkert fordi det kommer sammen med medfølelse og omtanke. Det er grunnen til at jeg er her i dag, sier Cave.

Solo-Cave

Mitt første live-møte med Nick Cave fant sted i Grieghallen i Bergen i 1999. Bare Cave og et flygel og av og til fiolinist Warren Ellis og resten av oppvarmingsgruppa The Dirty Three. En uforglemmelig opplevelse, belønnet med en sekser på terningen.

Konserten for tjue år siden manglet det ekstra elementet, den direkte interaksjonen med publikum. Han startet dette konseptet i fødelandet Australia, og da billettene til morgendagens forestilling i Konserthuset ble lagt ut forsvant de så fort at det ble ekstraforestilling i kveld.

Den definitive versjonen

Og hva kan du som er så heldig å ha billett forvente å oppleve søndag kveld? Garantert nye spørsmål, men sikkert også noen andre sanger. I kveld blir han noe nølende overtalt til å ta en sang han hevder han ikke har sunget på mange år, «People Ain't No Good». Han trodde ikke han husket den, men det gikk veldig bra. Og jeg forteller dere, du har ikke hørt den definitive versjonen av «The Mercy Seat» før du har hørt den med Cave aleine - med et tonn med innlevelse. «Into My Arms» har kanskje aldri vært bedre. Det var en som ba om hans mest romantiske sang. Det ble ikke sagt, men den er en kandidat.

Cave gjør også en låt med Leonard Cohen, «Avalanche», fra «det kanskje mørkeste albumet som er gitt ut», «Songs of Love and Hate». Mer overraskende er en versjon av T. Rex-sangen «Cosmic Dancer» før «God Is In The House» besegler kvelden - til stående applaus. Selvfølgelig.

Det virker som om Nick Cave har et oppriktig ønske om å nærme seg publlikum. Lytteren. Det lykkes han med. Det er likevel minuttene bak flygelet som er den virkelige gullbeholdningen denne kvelden. Kontrasten til det som foregår på tv-skjermen omtrent samtidig, i Tel Aviv, er påtakelig. Og takk for det.