"Bridget Jones' Baby: Alle gode ting er tre"
"Bridget Jones' Baby: Alle gode ting er tre"Vis mer

Anmeldelse: "Bridget Jones' Baby: Alle gode ting er tre"

Tre «men» og en baby

Trianglet «Bridget», «Mark» og «Jack» tror og tviler i trivelig treer.

Lik de to forrige filmene i serien er den romantiske komedien «Bridget Jones’ Baby» et rettvinklet trekantdrama, der single «Bridget» (Renée Zellwegger) strekkes – og på et tidspunkt regelrett blir båret – mellom de to rake motsetningene «Mark» (Colin Firth) og «Jack» (Patrick Dempsey). «Mark» er en britisk menneskerettsadvokat, mens «Jack» er en amerikansk kjærlighetsalogoritmemilliardær.

Bridget Jones' Baby: Alle gode ting er tre

4 1 6

Romantisk komedie

Regi:

Sharon Maguire

Skuespillere:

Renée Zellweger, Colin Firth, Patrick Dempsey

Premieredato:

16. september

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Bridget Jones's Baby

«Trivelig treer.»
Se alle anmeldelser

Verbal vimse

Den nye filmen, med den norske undertittelen «Alle gode ting er tre», åpner med en repetisjon av apropossangen «All by myself» og «Bridget» henslengt småshabby i sofaen alene på sin egen bursdag. Hun skrur heller på «Jump around» og synger med. Hun vandrer med vin omkring i leiligheten og mener hun er en «spilf» (spinster…) forbi sin seksuelle «best før»-dato, «the last barren husk in London». Men, hun forteller den digitale dagboken og oss at hun er 1891 dager røykfri og «down to my perfect weight».

Det er likevel påfallende mer kjøtt på beinet på karakteren nå enn tidligere. «Bridget» er stadig ei «verbalt inkontinent» vimse, men hun holder (så vidt) en ansvarsfull tv-journalistjobb, har tid til mor på facetime, og tåler de mange pinlige situasjonene hun havner i bedre enn før. På festival med ei venninne snubler hun i gjørma og blir hjulpet opp av «Jack», hennes «Prince Charming», som ved flere anledninger holder støvler og sko ved «Bridget»s føtter. Venninnene er blitt så gamle at de ikke gjenkjenner kjendiser, og de ber headliner Ed Sheeran ta et bilde av dem. Men når festivalnatta kommer, er det bare å «lie back and think of England».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stadige tilfeldige møter med «Mark» blåser så liv i gamle glør, og hun blir stående med den romantiske komediens kvinnekarakters valgets kval: Hvem skal hun velge? Og i slike filmfortellinger sliter mennesker med å bestemme seg.

Klassisk komedie

Den første og beste filmen i serien, «Bridget Jones’ dagbok» (Sharon Maguire, 2001), er nå en klassisk romantisk komedie, med plott, karakternavn og Colin Firth skamløst stjålet fra Jane Austens og BBCs «Pride and Prejudice». Filmen er kjapp i replikken og full av herlig fysisk humor. For eksempel havner de ulike gemyttene til andreelsker Firth og cocky Hugh Grant som «Daniel» i håndgemeng på «Bridget»s vegne. 15 år etter står filmen støtt. Oppfølgeren «Bridget Jones – På randen» (Beeban Kidron, 2004) var en stor nedtur. «Bridget» er her i fritt fall og reiser retningsløst til både Østerrike og Thailand. Den sedvanlige «Firth/Grant»-slåsskampen redder noen av stumpene.

I begge disse filmene havnet flere gode scener blant bortklipte scener på dvd-utgivelsene. Filmene ville vært bedre med flere av disse morsomme og rørende scenene, og det bør bli laget director’s cut-versjoner av dem. I en av de bortklipte scenene fra film to drømmer hun om en baby. Og det ble split inn et meget morsomt intervju der karakteren «Bridget» intervjuer skuespilleren Colin Firth, i en vev av metafiksjon.

Fokusert og raus

Den tredje filmen er fokusert som den første, men samtidig rausere med sine om lag to timer spilletid. Sharon Maguire har igjen regien, og medmanusforfatter og skuespiller Emma Thompsons («Dr. Rawlings») bidrag er merkbart. Filmen inneholder det meste sjangeren krever. Og mon tro det blir en firer.