KRITISERES: Justis- og beredskapsdepartementet, ledet av Per-Willy Amundsen, vil gjøre endringer i statsborgerlovens § 26. Departementet ønsker å innføre ny § 26a og b. Ny § 26b medfører at Justisdepartementet kan frata statsborgerskap av hensyn til nasjonale interesser, basert på en framtidsrettet risikovurdering fra PST. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KRITISERES: Justis- og beredskapsdepartementet, ledet av Per-Willy Amundsen, vil gjøre endringer i statsborgerlovens § 26. Departementet ønsker å innføre ny § 26a og b. Ny § 26b medfører at Justisdepartementet kan frata statsborgerskap av hensyn til nasjonale interesser, basert på en framtidsrettet risikovurdering fra PST. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Debatt: Statsborgerskap

Tre problemer med regjeringens nye lovforslag

Ingen forskning vi kjenner til kan dokumentere at tap av statsborgerskap har en forebyggende effekt på deltakelse i terrorvirksomhet.

Meninger

Statsborgerskapet er den formelle bekreftelsen på båndet mellom stat og borger. Regjeringens nye lovforslag om tap av statsborgerskap ved straffbare forhold og hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, er i så måte svært dramatisk.

Bakteppet for lovforslaget er ikke mindre dramatisk: Faren for terrorhandlinger og den økende oppmerksomheten om fremmedkrigere, er forhold som kan legitimere nytenkning om straffetiltak. Ingen forskning vi kjenner til kan imidlertid dokumentere at innføring av tap av statsborgerskap har en forebyggende effekt på deltakelse i terrorvirksomhet. Lovforslaget legger en slik effekt til grunn, men dette bygger verken på forskning eller forarbeidene i NOU2015:4 Tap av statsborgerskap.

Basert på vår forskning om statsborgerskapspolitikk og menneskers erfaringer av statsborgerskap, ser vi tre prinsipielle problemer med regjeringens nye lovforslag om tap av statsborgerskap.

1. Lovforslaget forutsetter dobbelt statsborgerskap. I praksis er dette et problem med tanke på likhet for loven, fordi dette vil kunne føre til ulik straff for personer som begår identiske forbrytelser, avhengig av om de har dobbelt statsborgerskap eller ikke. Det er imidlertid et større prinsipielt problem at statsborgerloven – dersom forslaget vedtas – legger til grunn et forhold som den egentlig forbyr, ettersom dobbelt statsborgerskap prinsipielt ikke tillates i Norge. At statsborgerskapet er viktig for staten, og i så måte også ønskes å brukes aktivt i politikkutvikling, er rimelig. En statsborgerskapspolitikk som er selvmotsigende er imidlertid problematisk. Gjennom forslaget økes forvirringen omkring hvordan den norske stat ønsker å forholde seg til statsborgere som har, eller har hatt, andre statsborgerskap enn det norske. Dersom forslaget om tap av statsborgerskap vedtas og Regjeringen ikke samtidig formelt aksepterer dobbelt statsborgerskap, slik de øvrige nordiske og de fleste andre europeiske land, kommer Norge dessuten i en internasjonal særstilling; alle land med lignende bestemmelser aksepterer dobbelt statsborgerskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2. Rettssikkerhet. Det å kunne frata folk statsborgerskapet ved administrative vedtak, basert på at ikke nærmere definerte «nasjonale interesser» er truet, går ut over den enkeltes rettssikkerhet. Dette er alvorlig – ikke minst med tanke på at tap av statsborgerskap er en svært dramatisk reaksjon. Hvorvidt det å frata folk statsborgerskapet kan være en rimelig straff for ekstreme handlinger, er en annen diskusjon. Men, dersom man legger til grunn at slike tilfeller finnes, så vil dette være saker av et så stort alvor at disse må behandles av domstolene og følge av faktisk utførte handlinger – for å ivareta den enkeltes rettsikkerhet, såvel som for befolkningens opplevelse av å bo i en rettstat.

3. Tillit til rettsstaten dreier seg både om de objektive rettsprinsipper som ligger til grunn i norsk lov, og om den opplevde rettsikkerhet den enkelte subjektivt erfarer. Forslaget om nye regler for tap av statsborgerskap kommer i en rekke av saker der personer som har fått norsk statsborgerskap gjennom naturlisering, og deres norskfødte barn, opplever økende usikkherhet. «Ukjent fødested»-saken, og «Mahad-saken» er umiddelbare referanserammer her. Denne usikkerhetsfølelsen har blitt beskrevet som at «teppet dras vekk under beina på én». Vissheten om at man er norsk borger, som man tidligere har tatt for gitt, blir rokket ved. Slikt påvirker opplevelsen av rettsikkerhet og kan skape grunnleggende eksistensiell utrygghet.

Siden forslaget om tap av statsborgerskap forutsetter doble statsborgerskap, vil det stort sett bare kunne ramme dem som på en eller annen måte har innvandrerbakgrunn. Dette kan forsterke følelsen av å bli degradert til «B-borgere». Imidlertid er spørsmål om lojalitet, som fremstår som underliggende her, ikke noe som angår innvandrerbefolkningen alene. Historisk er det tilfeller der borgere fra ulike land blir fremmedkrigere – for en sak, eller for penger. Og slik man har sett med Syria-farerne: Her er det personer både med og uten innvandrerbakgrunn, inkludert konvertitter til Islam uten innvandrerbakgrunn.

Dersom det er terrortrusler man ønsker å komme til livs, så er dette forslaget utelukkende symbolpolitikk. Det vil kunne undergrave statsborgerrettslig trygghet, som ellers ville fremmet borgernes lojalitet til staten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook