Tredagers omvendelse

Jeg misunner ikke jobben til leder Per Omtvedt og to andre medlemmer i Utlendingsnemnda. De møter en afghansk flyktning for første gang noen timer (eller minutter?) i april i år og skal avgjøre om han virkelig er en kristen. Logikken til nemnda er slik: Hvis de kan bevise at han ikke er kristen nok, så kan han skifte religion når han sendes tilbake til Afghanistan. Han har da tre dager på seg. Dette handler ikke om å skifte en skjorte. Det er alvorligere saker. Jeg henter følgende fra nemndas eget dokument. De siterer regelverket for asyl for afghanske flyktninger som FNs Høykommissær ga ut i desember 2007 (min oversettelse):

«Konvertering fra Islam er ansett som frafall og skal straffes med døden, i følge noen tolkninger av Sharia. Som i tilfelle med blasfemi, så har en afghansk borger som har konvertert fra Islam tre dager på å tilbakekalle sin omvendelse og vil ellers bli dømt til døden ved hengning.»

Det er begrenset hva vi får vite om slike hendelser i Afghanistan. Men vi vet at en journalist nylig ble dømt til døden for blasfemi fordi han offentliggjorde en artikkel om kvinners likestilling og Islam.

Så til spørsmålet: Kan nemnda godta at denne afghanske flyktningen har omvendt seg fra Islam til kristendommen? Vår afghanske flyktning ble døpt i 2006. Ifølge en statskirkeprest fra Lillehammer har han gått i kirken hver søndag de siste åra. Ifølge en lege som han har bodd hos har han lest i Bibelen og hatt andakt hver dag. Når nemnda stiller spørsmål om kristendom svarer han korrekt. Nemnda velger å ikke tvile på dette, men mener «dette ikke er avgjørende». I følge min kristendomskunnskap, er det dåpen som skiller mellom kristne og de som ikke er det.

Et tilleggskrav kan være at man praktiserer religionen. I dette henseende antar jeg at vår afghanske flyktning har passert de fleste andre døpte i Norge. Men dette er ikke nok for nemnda. De synes å forholde seg til et særnorsk uttrykk som heter «personlig kristen». Det er en teologi som oppsto via noen vekkelsesbevegelser i vår historie. Da må man vite hva som er inne i hjertet og hjernen. Det er her nemnda setter inn støtet og gjennomfører et langt resonnement som skal bevise at omvendelsen ikke er personlig nok.

Mitt spørsmål er: Når ble denne særegne teologien vedtatt som norsk jus?

Nemnda fastslår at flyktningen ikke har en sterk nok kristen overbevisning, og frakjenner ham hans kristne dåp, hans kristne praksis og hans tro. Så følger en utrolig og morbid logikk. Jeg siterer fra nemndas saksdokument:

«Nemnda anser likevel at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren har konvertert til kristendommen, dvs. at han ikke har en kristen overbevisning. Nemnda mener derfor klageren dermed ikke risikerer forfølgelse på dette grunnlag. I henhold til islamsk lov (sharia) vil personer som har konvertert til en annen religion, herunder kristendommen, gis muligheten til å gå tilbake på konverteringen. Også i forhold til lokalsamfunn og storfamilie vil det være en slik mulighet.

FNs Høykommissær for flyktninger skriver følgende i regelverket for asyl for flyktninger fra Afghanistan i desember 2007 (s.68): ’Konvertitten vil sannsynligvis bli isolert og møte sterkt press for å gjøre om sin beslutning og angre. Hvis konvertitten nekter, kan familiemedlemmer begynne å true, skremme, og i noen tilfelle, fysisk mishandle personen slik at det kan bli livstruende.’ Det følger av dette at personer som har vært i kontakt med kirkesamfunn i Norge, herunder latt seg døpe, og som en følge av dette mistenkes eller beskyldes for å ha konvertert, vil gis mulighet til å gå tilbake på dette.»

Nemnda mener å vite at hans familie og lokalsamfunn ikke vil holde det mot ham at han har døpt seg og erklært seg åpent som kristen. Jeg har spurt flere som kjenner Afghansk landsbygd rimelig godt. De mener at bare ryktet om en persons dåp kan oppfattes som så alvorlig for en storfamilies ære at det blir livsfarlig. Mitt spørsmål er: Hvordan kan nemnda være så skråsikker på at dette ikke skjer?

Saken er løst ifølge nemnda. Siden han blir truet på livet, vil han antagelig gi opp sin kristendom. Politiet kan begynne å lete etter flyktningen, som nå gjemmer seg. I mellomtiden avventer jeg et svar fra nemnda på mitt siste og viktigste spørsmål: Gjelder menneskerettigheten trosfrihet for denne personen?