Tredje virvar

Norsk gruveroman fra Karelen og Ungarn med for mange umotiverte tråder.

Anne Bjørkedal debuterte i 1995 med «Colliculi (lat.)». Øystein Rottem omtalte romanen som et «virvar med ambisjoner», og mente at Bjørkedal gapte for høyt. I hennes tredje bok, «Dråpen og begeret», henger dette problemet fortsatt ved.

Handlingen i denne frem-medartede og eksotiske romanen er dels lagt til et gruvesamfunn i Karelen, dels til Balatonsjøen i Ungarn. Et kollektivt mannlig «vi», gruvearbeiderne, forteller historier om ulike menneskers liv, og via dem, sin egen historie.

Umotivert

Vi presenteres for den noe patetiske Ucreban Vactor, ingeniør og overordnet i gruva. Denne patriarkalske figuren suger til seg andres livshistorier som han i neste omgang bruker som brikker i sitt skriveprosjekt, «Seksualitetens mekanikk». I siste instans ftrer han gruvearbeiderne med sin ufordøyde livsvisdom.

Jaan Vevang og Ewa Blazkow er andre viktige personer i romanen. Vevang er fra Norge, har forlatt sin ungarske kone der og prøver å få innpass i det lukkede gruvesamfunnet. Ewa Blazkow er omtrent eneste kvinne i mils omkrets. Hun jobber sammen med mannfolkene nede i gruvene, hvor hun blir utsatt for en massevoldtekt. Seinere havner hun på psykiatrisk institusjon. Men hun kommer tilbake til bygda.

Mennene der er hennes skjebne, akkurat som hun er deres. Dette er en kvinne det skulle vært interessant å bli bedre kjent med. Men det er vanskelig å gripe henne, som det er med flere personer og temaer i boka. Gruvearbeidernes motiver for å fortelle sine historier er vage. Og språket de fører, er lite troverdig. Samtidig virker hendelsene umotiverte, og mange av handlingstrådene forsvinner underveis.

Forvirrende

Bokas sentrale hovedperson, Ucreban Vactor, beskyldes for å bedrive «pompøst skribleri». Akkurat det ville jeg ikke påstå om Bjørkedal, men spenst, samling og mer kjøtt på personene hadde gjort romanen langt mer interessant, som en fortelling om mann kontra kvinne, om individ kontra masse, eller om tekst kontra virkelighet.

Bjørkedal sprudler over av skriveglede og til dels modernistiske teksteksperimenter. Det handler om å forstå identitet gjennom skrift, og samtidig innse at skriften ødelegger identitetens sanne innhold. Med et vell av tematiske forgreininger og metatekstlige innslag mangler romanen likevel tyngde og nerve, og er ganske forvirrende.