Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Treffende satire

Jeg har svevd i den villfarelsen at Proust-kjenneren Henrik Langeland har brukt det meste av sin energi på å lete etter sporene av den tapte tid.

BOK: Nå viser det seg at dagen i dag opptar ham like mye.

De fleste avislesere har vel fått med seg at Langelands siste roman er tuftet på en idé som, hvis den ble realisert, ville sette hele den norske bokverdenen på ende, nemlig et oppkjøp av aksjene i Gyldendal og Aschehoug - en såkalt «raiding» foretatt av et mektig, om enn fiktivt, mediekonsern med hovedkontorer i Ibsen-bygget.

Solstad-fascinasjon

Om noen noensinne har syslet seriøst med slike planer, er kanskje tvilsomt, men tatt ut av løse lufta er ideen ikke.

Et mulig framtidsscenario er det i alle fall, og Langeland gir en overbevisende framstilling av hvordan det hele kunne arte seg. Noen direkte bitende kritikk av finansverdenen leverer han ikke, men satiren er klar og målrettet - og treffende, så vidt jeg kan bedømme.

Romanen er åpenbart skrevet av en mann som kjenner miljøet fra innsida. Om «Wonderboy» ikke er skrevet til skrekk og advarsel, så må man tro at folk med planer om raiding vil komme på bedre tanker etter å ha lest den.

Kultur er et fremmedord i den verdenen Langeland skildrer. Ganske morsom er episoden der hovedpersonen blir intervjuet av Dagens Næringsliv om hvilken bok han har liggende på nattbordet.

Blir det tid til å lese Etter børs -sidene i Dagens Næringsliv, så er det i det hele tatt alt. Her er det profitt og alskens prangende symboler på rikdom som teller. Og tida er knapp. Kanskje er det derfor de superdyre armbåndsurene blir tillagt en så stor symbolverdi i romanen. I alle fall er romanens hovedperson, superbroileren Christian von der Hall, svært opptatt av å stille med siste skrik av slaget.

Håp er det imidlertid også for ham. Forfatteren lar ham bli dypt fascinert av Solstads «Arild Asnes 1970»! Det er et dristig, men faktisk ganske velplassert poeng.

Innsikt

Det er den samme Christian som klekker ut ideen om å raide forlagene på Sehesteds plass.

Motivet er ikke bare makt og profitt. Han har noe å hevne. Faren drev et lite forlag som de to forlagsgigantene sørget for å knekke, noe som drev faren i døden. Som kjent drev Jesus kremmerne ut av sin fars hus. Christian velger motsatt strategi. Han inviterer kremmerne inn i katedralen, for å hevne sin far.

I skildringen av Christian kommer det et moment av psykologi inn i en tekst hvor det ellers surfes på overflaten. De andre er ikke for stort annet enn typer å regne. Slik er de tenkt, slik er de framstilt, og det er det ingenting å si på. «Wonderboy» er ingen psykologisk roman og skal derfor heller ikke bedømmes som en sådan.

Sklir gjennom livet

Christian er gullgutten som har lyktes med det meste. Fra første stund har han sklidd gjennom, og nå flyter han omkring som en kork på jetsettlivets hav. Men på det personlige plan har han sitt å stri med.

Han er en gift mann og far til to barn, men ekteskapet skranter (mildt sagt), og det av grunner som er høyst forståelige.

I det hele tatt viser Langeland betydelig innsikt i hva som skjer mellom ektefellene når far ofrer familielivet på forretningslivets alter.

I tillegg bærer Christian på en mørk hemmelighet, nemlig en særlig form for seksuell drift, kalt «scarfing», hvis finesser jeg skal la forbli ubeskrevet her, men den passer i alle fall inn: som et slags bilde på hele hans atferd som forretningsmann. Dessuten tilfører dette motivet romanen et spenningsmoment, fordi det bringer hovedpersonen i mer eller mindre nærkontakt med en rekke gåtefulle kvinner, hvis identitet lenge forblir ukjent.

Men etter hvert som det økonomiske kvelertaket strammes til om halsen på Christian, løsnes det opp for de erotiske trådene, og på ekte krimforfattervis serverer Langeland oss løsningen på gullfat til slutt.

Underholdende

Med «Wonderboy» har han villet skrive en page turner, hevder Langeland i et intervju. Det har han lyktes med.

Han har hatt en god idé, han har tatt et miljø på kornet, han har introdusert en rekke fiktive personer som mange nok vil ha moro av å sammenlikne med modellene.

Men viktigst av alt: Han har skrevet en underholdende roman, glatt og glinsende, lounge-lektyre av reineste vann og med et i denne sammenheng stort fortrinn: at man under lesingen kan kvelve ned atskillige glass med whisky uten å falle av lasset.

Skal vi tippe på at det er færre direktører og konsernsjefer som for framtida kommer i forlegenhet når de blir ringt opp av Dagens Næringsliv og utesket om hva de er i gang med å lese?

UNDERHOLDENDE: Henrik Langeland har med «Wonderboy» lyktes i å skrive det han omtaler som en page turner, mener vår anmelder.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media