Treffende satire

Språket har handlet om krig det siste året. «Krig!» handler om språk.

BOK: Det er bibelske dimensjoner over Knut Nærums nye bok. Et fall og en syndflod er handlingens ramme. Det begynner med at en sliten norsk skøyteløper faller og drar med seg nederlendernes gullhåp i EM i 2005. Som respons mumler treskofolket om at vår egen Johann Olav snurret dopa rundt i Vikingskipet i 1994. Hva slags valg har gode nordmenn under slike omstendigheter? Sivilisasjon står mot sivilisasjon. Etter diverse forviklinger erklærer Norge selvfølgelig krig. Norske F-16-fly feirer hundreårsdagen for unionsoppløsningen med å sprenge nederlandske diker. Vannet går.

Som man skjønner, har Nærum nå, etter å ha lekt seg med litteraturhistorie og krim, gått inn i visjonsdiktningen. Men det må påpekes at denne boka, i likhet med så mange dystopier, avgjort dreier seg mer om vår egen samtid enn om en framtidig krig mellom Nederland og Norge.

Krig og språk

Man vil altså neppe belønnes med Kritikerprisen for å øyne paralleller til det foregående årets begivenheter i Midtøsten. Som tittelen antyder, handler boka om krig. Med én fot godt plassert i framtida gir Nærum en indirekte skildring av vår tilsynelatende uunngåelige ferd mot Irak-krigen. Slik bedriver han latterterapi i møte med maktesløsheten.

Dette er vel og bra. Men kanskje handler «Krig!» på mer vesentlig vis om språket som fyller det norske hus, innbefattet det som har med krig og makt å gjøre. Nærum finner sitt materiale i mengden av småsjangrer som omgir oss i hverdagen. Han parodierer politikertaler, TV-show, leserbrev, Grand Prix-sanger, rapplåter, reklame, stand up, tabloidjournalistikk og annen sakprosa.

Høydepunktene er mange. Jeg nøyer meg med å nevne «Badevakten i Amsterdam». I denne fortellingen «i en litterær form» skildrer Åsne Seierstad ei homofil nederlandsk badevakt og hans hasjrøykende familie. I et svakt øyeblikk tar jeg meg i å tenke at det er mer å lære av denne parodien enn av originalen. I alle fall rives sløret fra Seierstads norske blikk. Så får vi heller ta det som en mangel ved Nærums profetiske begavelse at han ikke har fått med seg hva som skjer når badevakta dukker opp i Norge.

Språklige ritualer

Nærum utleverer politikernes retoriske maskineri. Og mediekritikken er ikke mindre treffende. Viggo Johansen overgår seg selv i ledende spørsmål, mens VG følger på en sensasjonell annenplass - med Dagbladet like bak. Noe av det som imponerer ved denne satiren, er at Nærums utenfrablikk er konsekvent. «Fredsdronningen» Kristin framstår som minst like språklig kalkulerende som «krigskongen» Kjell Magne. Ritualene synliggjøres.

Boka blir litt gråere i skildringen av den norsk-nederlandske familien i empatiens sentrum. Man får følelsen av at jobben med å la plottet tråkle seg fram mellom de parodiske fragmentene, er pliktarbeid. Nærum tvinges inn i kjøkkenrealismen, i skildringen av interiører fra 2000-tallet. Skulle noen der ute tålmodig vente på Jonas Lies gjenkomst, må de fortsette med det.

Ellers er gjennomføringen preget av både stil og overskudd. Men etter storfine konspirasjonsteorier underveis halter det litt til slutt. Mon tro om ikke noe kunne vært kuttet i den avsluttende didaktikken?

Jeg røper neppe for mye ved å hevde at når Nærum nærmer seg Amerika, nærmer han seg også sin egen fantasis begrensninger. Selv om jeg selv ikke her helt tør å utelukke ironikerens distanse.

Sikkerhetsventil

Nærum er klar over satirikerens dilemma i underholdningssamfunnet. Morer han oss til død eller liv?

I «Krig!» møter vi en samfunnsengasjert standupkomiker ved navn Jon Arvid Eliassen, med trekk fra flere av Nærums kolleger - og fra ham selv. Eliassen illustrerer hvor lite morsomt det kan være å være morsom. Og Nærum går videre. I boka holder nemlig en viss Knut Nærum kåseri under en fredsdemonstrasjon på Youngstorget. Han påpeker at «krig er dumt», og er «poengtert og provoserende uten å overraske eller provosere noen».

Det er den samme gamle gåten: Er narren bare en sikkerhetsventil for at det bestående skal bestå, eller har han muligheten til å skape forandring?

«Krig!» gir ikke grunnlag for å innføre komikokratiet. Men likevel gir den næring til drømmen om overskridelse. I motsetning til de mange andre kjendisbøkene som i noen tid har skylt over landet, handler denne boka om mer enn det hellige ingenting. Den viser at det er ille nok når sliten sjargong får karakter av selvfølgelig sannhet. Og at det blir verre når dette språket skaper virkelighet. Blant høstens uviktige bøker er dette kanskje den viktigste.

ELLEVILL: Knut Nærum har skrevet en fantasifull framtidsvisjon. Først og fremst handler den om krig og språk.