BOK: Et like sikkert bokhøsttegn som hagefesten, er en utgivelse av Anne B. Ragde. En allsidig og kanskje litt pratesyk forfatter, som sikkert kunne spart seg noen utgivelser.

Men i år treffer hun blink med den solide, språklig spenstige og svært underholdende «Berlinerpoplene».

Oppslukende

Vi befinner oss på bondebygda utenfor Trondheim. Gamle Anna får slag, og hennes tre sønner samles for første gang på tjue år. Den tause og fåmælte odelsgutten Tor; dyrekjær, illeluktende, sparsommelig og helt i den maktsyke morens vold. Begravelsesagenten Margido og den København-bosatte erkehomsen Erlend. Men også Tors datter, som aldri har møtt familien sin.

Gjennom et elegant vekslende perspektiv får vi innblikk i de ulike skjebnene, der proffe Ragde tar utvungne sveip innom griserøkt og begravelsesritualer, homseestetikk og hundepsykologi. Men aller helst i den bondske tausheten. Og det er nettopp kretsingen rundt det som ikke sies, som gjør denne krimaktige boka svært oppslukende.

Folkelig

Tematikken er likevel «roots». Tittelen henspiller på noen hardføre popler som tyskerne plantet under krigen, og som slo sterke røtter i norsk jord til tross for tyskernes tap. Like sterke røtter har homseesteten som aldri kan flykte fra bondelukten og respatexbordet. For dette er òg en grotesk roman om bondesamfunnets strenge justis: Odelsgutter som henger seg fordi de er homser. Bondesønner som ikke får sin utkårede fordi mor sier nei. Og mosegrodde ungkarer som aldri våget seg på kjærligheten.