Treffer ikke helt

Rotete dokumentar om to humoraktivister.

FILM: Selv om man har sterke meninger og artige måter å vise dem på, behøver ikke det bety at det blir en god film av det. «The Yes Men» er en mildt sagt ensidig dokumentar om to aktivister som med en blanding av tålmodighet og humor har hakket løs på Verdens handelsorganisasjon (WTO) i årevis. Som film har det blitt et litt rotete dokument med samme subjektive synsvinkel som en middels god Michael Moore-idé, og satt litt på spissen er det mer kraft i Team Antonsen enn i The Yes Men. Dokumentarfilmer som herser med tilsynelatende uangripelige multinasjonale konsern og organisasjoner, dreier seg stort sett om Michael Moore (ja da, han dukker opp i «The Yes Men» også), men filmene vekker uansett mye oppstyr med sin harselerende form for stuntreportasjer. The Yes Men er Mike Bonanno og Andy Bichlbaum, to veltalende og smarte herrer som har et horn i siden til WTO. Ved å utgi seg for å være representanter for den mektige organisasjonen - som de mener fremmer de rike landenes interesser på bekostning av de fattige - har de gjennom små, velregisserte stunt gjort seg morsomme på WTOs bekostning.

Dokumentaren er hovedsakelig bygd rundt to episoder. Den ene, og beste, var en tekstilkonferanse i Tampere i Finland, hvor The Yes Men utfordret deltakernes godtroenhet. De presenterte både et fritidsantrekk for den overkontrollerende lederen og en frisk teori på hvordan slavearbeid kan videreføres - begge deler tatt imot uten spørsmål fra deltakerne. Det andre stuntet handlet om «reburgeren», hvordan man kunne resirkulere fordøyd mat opptil ti ganger og dermed løse fattige lands matforsyningsproblemer. Dette ekle konseptet vakte ikke like stort gehør, fordi presentasjonen ble gjort i et auditorium fullt av våkne og kritiske studenter.

«The Yes Men» er morsom, ja visst, men samtidig er den så ensidig og repeterende at hovedinntrykket er en slitsom og dårlig redigert forbrukerreportasje.

Bonanno og Bichlbaum ville i lengden beholde sin anonymitet for å kunne gjøre flere stunt, men det er uansett et uvesentlig poeng etter denne filmen. Et forsøk på å ta med en motforestilling ville i det minste løftet «The Yes Men» fra et selvforherligende, «se-så-frekke-vi-er»-prosjekt til et nivå hvor det var rom for en eller annen form for tilsvar. Sånn sett blir stuntene i denne dokumentaren mest et spark i tomme lufta.