Treffpunkt Ekebergsletta

Det handler om mye mer enn fotball. Norway Cup er vennskap, romantikk, et fargerikt fellesskap og en iherdig innsats fra frivillige voksne.

For 29. året på rad samles barn og ungdom, foreldre, besteforeldre og trenere på Ekebergsletta i Oslo. Hele den grønne åssida som kneiser over hovedstaden forandrer seg til et festområde i fotballens tegn.

For alle deltakerne med svette trøyer og tindrende blikk har øyensynlig én ting til felles der de vandrer rundt på sletta: kjærligheten til fotball.

Men Norway Cup er også stedet der vennskap mellom nasjoner knyttes, der pubertal romanse oppstår i neonlyset fra et omreisende tivoli, og der flaue, klønete kyss deles ut bak pølsebua.

Men for all del, hadde det ikke vært for fotballen...

ÉN AV DEM som roper høyest fra sidelinja, er heidølingen Reidar Grothe. Han trener jentejuniorlaget fra Heidal, og har nærmest gitt sitt liv for lokalmiljøet, ungdom og fotball. «Engasjer dere, jenter» ljomer det på ekte gudbrandsdalsdialekt mens jentene presser det andre laget ned i knestående. «Utrulig bra teknikk, Turid, men pass plassen din nå... Ja, ja, JAAA! Endelig satt den, det fortjente vi!» brøler han. Mer engasjert enn jentene på banen.

Reidar har gitt livet sitt til fotballen i Heidal. Han trente sitt første lag i...var det 1964? Siden har det gått slag i slag. Nå kan han ikke gjøre rede for hvor mange lag han har trent, hvor mange spillere han har kjent eller hvor mange seirer han har ledet dem til. Men juniorjentene ble triple kretsmestere i Oppland-Hedmark. Det husker han.

- Jentefotballen er i voldsom vekst, begynner han.

Og denne journalisten husker sine egne år fra cupsletta. Vi lo av jentene, de kunne for søren ikke spille fotball. De hadde egentlig ikke noe på banen å gjøre. Men vi var enige om at de ga en ekstra dimensjon til cuplivet, skjønt vi aldri torde å nærme oss dem.

I 2001 har en halv verden av jenter lært seg å trikse med fotballen, de hopper og header, de spenner bein på hverandre, de skriker og kjefter. Kort sagt: De har blitt like usjarmerende som oss gutta.

REIDAR GROTHE er mannen som var omtalt i Dagbladet som «kompisen» til John Carew, og som fikk David Beckhams trøye i gave av Spania-proffen.

- Den auksjonerte vi bort for 20000 kroner. Pengene gikk til klubbkassa, sier han.

Han beskriver Carew som en hyggelig fyr, og et stort, stort fotballtalent.

Han sier han gjør det for klubbens navn og rykte. Han gjør det for kjærligheten til spillet og for sitt eget lokalmiljø.

OG HAN ER IKKE alene om det. Litt bortenfor dumper vi borti fiskeriminister Otto Gregussens politiske rådgiver, Venke Nordeide. Hun står ivrig på sidelinja og følger sønnen Vegard med en mors kjærlige og stolte blikk. Hun fikk Norges Velforbunds ildsjelpris i fjor for å ha engasjert seg for lokalmiljøet sitt.

- Man må gi barna en forankring til bygda si, sier hun, og skriker vestlandske kraftsalver til sønnen sin på banen. Men så ringer mobiltelefonen.

I løpet av sekunder forvandles Venke fra å være mor, til politisk rådgiver. Barna trodde de skulle få ha henne i fred, men det er valgår, og mamma må snakke om noe så gørrkjedelig som fisk i et politisk perspektiv.

- Fotball og fisk, kommer det fra Venke når samtalen er over.

- Det henger på en måte sammen.

- ?

- Krefter langs hele kyststripa holder på med et prosjekt som har fått navnet «fotball og fisk», og som skal profilere og forene de to i utgangspunktet forskjellige tingene. Fisk skaper arbeidsplasser i lokalmiljøene slik at folk har råd til å bo der. Men like viktig er det å gjøre stedene attraktive. Vi må klare å skape grobunn for et trivelig miljø, noe som gir barna identitet og tilhørighet. Altfor mange flytter fra bygdene i våre dager, sier hun. Og er skikkelig politiker.

Men så blåser dommeren i fløyta, og Venke kommer til seg selv. Hun rusler bort til Vegard for å være mor igjen.

NANCY (80) OG ODD HALVORSEN (81) vandrer rundt på sletta og ser på ungdommen. De konstaterer at det kommer nye mennesker etter dem, at verden går videre selv om de har sluttet å drive aktiv idrett selv.

- Vi bare titter på barna, vi, sier de.

Paret har bodd rett ved sletta i en mannsalder, og syns det ville vært trist uten Norway Cup.

- Det er fantastisk at noen klarer å arrangere dette hvert år.

Nancy og Odd har ikke mindre enn sju oldebarn, noen av dem rundt omkring på enga.

- Barnebarna våre har jo nesten blitt for gamle til å være med på Norway Cup, spøker de.

AT DE HOLDER UT, vil mange si om de voksne ildsjelene. Men de er her for å se at nye krefter slipper til, for å skape kontinuitet mellom generasjonene, for å profilere hjemstedet sitt og for å få bekreftet at ikke alt ungdom gjør er å henge over mopedstyret og lete etter steder de kan kjøpe øl, brennevin eller det som verre er.

Det handler om de små mekanismene som til sammen skaper samholdet vi kaller bygd, tettsted, by eller nasjon.