Treffsikker kamp mot tvang

Røde kors slo nylig alarm om tvangsekteskap. Organisasjonen har fått mange henvendelser fra unge med minoritetsbakgrunn som er i faresonen for å bli tvangsgiftet. Dette er en problemstilling som har vært framme i mange år uten at vi har fått bukt med problemet. Årsaken er blant annet at de tiltakene myndighetene har kommet med har vært for generelle. Jeg etterlyser mer treffsikre tiltak i kampen mot tvangsekteskap.

UT FRA min egen livserfaring vet jeg at møtet mellom to kulturer for mange kan arte seg som den reneste kollisjon. Avstanden mellom den kulturen vi er en del av hjemme og den vi lever i på skolen, arbeidsplassen og ellers i fritiden, kan til tider virke nærmest uoverkommelig. Vi unge som har en annen bakgrunn enn den norske opplever å bli trukket og presset i flere retninger. Vi står under et konstant krysspress.

Situasjonen blir enda vanskeligere når viktige beslutninger om for eksempel ekteskap skal tas.

De unge opplever at de ikke blir tatt med på råd om spørsmål som er avgjørende for deres fremtidige liv. En av de viktigste grunnene til det er at en kollektiv tenkning – en vi-kultur dominerer i mange minoritetskulturer. I slike kulturer er alder et tegn på visdom. Man går til de eldre for å få råd og veiledning. De har størst livserfaring, myndighet og autoritet. Når ekteskap skal inngås er det først og fremst de eldre i familien og foreldre som er involvert. I et «arrangert ekteskap» er det de voksne i familien som finner en passende ektemake til den unge i familien. Det forutsetter at de to som skal inngå ekteskap, gjør det ut fra egne ønsker, og uten press fra andre. Dersom en av dem eller begge inngår ekteskapet på grunn av press fra familien, enten psykisk eller fysisk, er det et «tvangsekteskap».

Dette handler rett og slett om grunnleggende menneskerettigheter som frihet til å velge sitt eget liv, og retten til å treffe sine egne valg. Vi er alle først og fremst enkeltindivider som har krav på å bli respektert, og sett på som enkeltmennesker med hver våre ønsker og behov. I motsetning til Ap og Frp som vil erstatte foreldres påbud om visse giftermål med et lovbestemt forbud mot å gifte seg med søskenbarn og innføre aldersgrense for «henteekteskap», innser jeg og mange andre at lovforbud ikke er løsningen på problemet. Det må i stedet jobbes på flere plan, fordi ulike mennesker med ulike behov trenger ulike tilbud. Vi må både jobbe forebyggende og konfliktløsende, og ha et målrettet tilbud som gir den enkelte den hjelpen vedkommende trenger.

Jeg utfordrer derfor den rød-grønne regjeringen til å satse på følgende konkrete tiltak for å bekjempe tvangsekteskap:

Målrettet og systematisk informasjonsformidling på flere språk overfor familier, religiøse ledere og andre sentrale personer innenfor minoritetsmiljøet. Informasjonsmaterialet skal inneholde råd og veiledning i forhold til hvilke rettigheter ungdom med minoritetsbakgrunn har. Målet er å forebygge, og opplyse disse om de lover og regler som gjelder i Norge.

Kompetanseoppbygging og kursing av yrkesgrupper/personell som jobber med ungdom med minoritetsbakgrunn, for å gjøre disse bedre rustet til å takle vanskelige situasjoner (eksempelvis lærere, helsepersonell, ansatte i barnevernet og andre off. instanser). For å lykkes med dette arbeidet er det helt grunnleggende å ha kunnskap om den vi-kulturen som legger vekt på gruppen, storfamilien, ære og skam som dominerer i mange av de miljøene hvor tvangsekteskap forekommer. For utfordringene vi står overfor har i hovedsak med kultur og tradisjon å gjøre.

Opprette en nøytral meglingsinstans som kan megle mellom ungdommer og deres foreldre. Den skal både jobbe forebyggende, og bistå i konfliktsituasjoner. Det bør være en statlig tjeneste som tilbys over hele landet. Formålet med det skal være å løse tvister mellom private parter, hvor man kan ta kontakt for hjelp og veiledning. Instansen bør bestå av en fagperson, en fra myndighetene, en jurist, en fra politiet og en nøytral og kompetent person fra minoritetsmiljøet.

Ha et lavterskeltilbud hvor personen som frykter å bli utsatt for tvangsekteskap kan henvende seg for å be om at familien blir innkalt til samtaler. Hensikten med samtalen vil være å klargjøre hva norsk lov sier om spørsmålet og hvor saken blir registrert. Dersom denne instansen får mistanke om at saken vil, eller har ført til tvangsekteskap, skal forholdet meldes til politiet.

Ta aktivt i bruk de lovhjemler som forbyr tvangsekteskap, og som sier at den som tvinger noen til å inngå ekteskap, kan straffes etter straffelovens § 222 (strafferammen er på inntil 6 år). Den største utfordringen her er hvordan myndighetene kan lykkes bedre med å straffeforfølge de som bryter lovforbudet. Styrket kompetanse og myndighet hos politiet for å gripe inn i slike saker er også helt nødvendig. De unge menneskene som lider under dette trenger målrettet hjelp – ikke partier som Ap og Frp som i denne saken stadig har vært ute med populistiske utspill og forslag, og dermed har gjort vondt verre!