ØNSKER SEG NYTT MÅL: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener at verdien av offentlige tjenester må regnes med når vi ser utviklingen i fattigdom og ulikhet over tid.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
ØNSKER SEG NYTT MÅL: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener at verdien av offentlige tjenester må regnes med når vi ser utviklingen i fattigdom og ulikhet over tid. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Måling av fattigdom:

Treffsikre tiltak krever treffsikre mål

Hvordan vi måler fattigdom har fått mye å si for hvordan vi diskuterer politikken som kan motvirke den. Derfor må vi gjøre målet best mulig.

Kommentar

I en episode av den amerikanske dramaserien The West Wing fra tidlig 2000-tall blir president Bartlet og hans rådgivere satt ovenfor et vanskelig valg. Budsjettetaten vil innføre et nytt offisielt mål for fattigdom, som vil sende nye fire millioner mennesker ut i fattigdom, statistisk sett. Samtidig vil det gi en langt bedre beskrivelse av hvor mange som er fattige.

Problemet er selvsagt at å godkjenne endringen er en potensiell PR-katastrofe for presidenten, siden fattigdommen da vil øke stort på hans vakt. På den andre sida vil det å avvise den være enda verre, siden fire millioner fattige vil gå glipp av de offentlige ytelsene fattigdomsstatusen gir dem rett på.

The West Wing er ingen skildring av virkeligheta, og har kanskje aldri vært lenger unna det enn akkurat nå. Men fattigdomsmålet budsjettetaten i TV-serien vil kaste på skraphaugen er høyst reelt. Det ble utviklet av økonomen Mollie Orshansky på 1960-tallet, for forskningsformål, og beregnet fattigdom basert på utgifter til mat i forhold til inntekt, tilpasset familiestørrelse og hjemsted. I sin tid var det Orshanskys mål banebrytende. Da Lyndon B. Johnson annonserte krig mot fattigdom i 1965 tok myndighetene utgangspunkt i nettopp dette målet, og fortsatt danner det grunnlaget for hvem som har krav på en rekke offentlige ytelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag finnes det langt bedre måter å måle fattigdom på. Obama-administrasjonen så nettopp dette, og supplerte Orshanskys mål med et nytt, som også tar innover seg utgifter til bolig, strøm, helsehjelp og så videre. Men å endre den offisielle fattigdomsgrensa var for politisk betent, og derfor er det fortsatt Orshanskys mål som avgjør hvem som har rett på ytelser fra de føderale myndighetene.

I Norge er det heldigvis ikke like mye politikk knyttet til hvordan vi måler fattigdom. Målet på hvem som er fattige, eller «del av lavinntektsgruppen» som det heter på fint, er likevel en viktig del av den offentlige debatten, særlig i et år hvor ulikhet og forskjeller seiler opp som en viktig valgkampsak. Derfor var det ikke veldig overraskende at debatten om hvordan vi måler disse forskjellene dukket opp i helga.

Under overskrifta «Mener halvparten av Norges «fattige» egentlig ikke er fattige» uttalte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til denne avisa på lørdag:

- Vi skal passe oss for å bedrive regneøvelser for å få folks problemer til å forsvinne på papiret. Det er dypt umoralsk. Men å inkludere verdien av offentlige ytelser i ulikhetsstatistikken vil gi et riktigere bilde av ulikheten i Norge i dag.

Det kunnskapsministeren ønsker er at inntektsbegrepet som brukes når fattigdom og ulikhet måles ikke bare skal inkludere inntekten fra arbeid og investeringer og offentlige overføringer, men også verdien av det offentlige tjenestene vi mottar. Og han har rett. Dagens mål gir ikke et korrekt bilde av livene til folk, og ikke minst hvordan politikk påvirker dem.

Røe Isaksens foretrukne lavinntektsmål går i motsatt retning av hva som var situasjonen i The West Wing. Færre vil måles som fattige, og regjeringens politikk vil stå i et bedre lys. Derfor skaper det ikke uventet reaksjoner. SVs Oslo-kandidat Kari Elisabeth Kaski kunne riktignok si seg enig i at det var på tide å inkludere offentlige tjenester i statistikken, men hennes partileder var langt krassere da han talte på Sosialistisk Ungdoms sommerleir. I talen sin gikk Audun Lysbakken hardt ut mot Røe Isaksens utspill, og sa blant annet:

- Det er flaut å se at regjeringen åpner valgkampen med å foreslå nye måter å regne ut hvem som er fattige på, i stedet for å komme med en fordelingspolitikk som kan gi de fattige mer å leve av, sa Lysbakken.

Men er det noen som burde ønske denne endringen velkommen, så er det nettopp Audun Lysbakken og SV. På kort sikt gir et nytt mål færre fattig og større uttelling for regjeringens politikk. Det er riktig. Men uttelling kommer blant annet på grunn av den høye oljepengebruken, ikke fordi regjeringen har prioritert fattigdomsbekjempelse og ulikhet så mye hardere enn tidligere regjeringer. Framover vil oljepengebruken strammes inn, og politikerne blir nødt til å prioritere hardere.

I en slik situasjon er det dem som prioriterer de fattigste, enten ved å gjøre skattesystemet mer progressivt eller gjennom mer midler til offentlige tjenester og stønader, som tjener politisk på et nytt fattigdomsmål. Det er rimelig å anta at SV og Audun Lysbakken vil være blant dem.

Det er i det hele tatt en smule uvant at det ikke er SV-lederen Lysbakken som står på barrikadene for et mål som kun verdsetter de pengene familiene bevilger fritt selv, og ikke dem staten styrer over. Fattigdom- og ulikhetsmål som inkluderer verdien av offentlige tjenester vil «belønne» statlig pengebruk som ikke går rett i lomma til folk, i motsetning til nå, hvor statlig paternalistisk «straffes».

Dette illustreres godt av debatten rundt barnetrygd og enten gratis eller bedre SFO og barnehage. Med dagens mål på fattigdom og ulikhet er økning av barnetrygda det mest effektive virkemiddelet mot barnefattigdom, fordi det er en kontantytelse som regnes med i husholdningenes inntekt. Brukes pengene på barnehage eller SFO istedenfor, teller det ikke med i det hele tatt, selv om det klart vil bedre situasjonen for barna. Og om det er prisene som reduseres, gir det også mer penger i lommen til andre ting, gitt at barna gikk i barnehagen eller SFO fra før. Forskjellen er at familiene ikke kan velge det bort.

Debatten om barnetrygd eller barnehage er bare en av mange debatter som vil komme de neste åra om hvordan vi skal motvirke fattigdom og utforme velferdsstaten. Mange av disse igjen vil handle om hva som er det mest effektive av tjenester og overføringer. Alt fra behovet for å bygge fellesarenaer og styrke integreringen til ønsket å om hindre trygdeeksport peker mot at tjenester vil stå enda høyere i kurs framover.

Skal disse debattene lede oss til best mulig politikk, må vi også ha et treffsikkert mål på fattigdommen vi vil begrense.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook