Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Treholtsaken - hva nå?

I stedet for matthet og taushet trenger vi en grundig prøving og oppsummering av Treholtsaken, mener Cato Schiøtz.

«OH NO, NOT another Bob Dylan-book» er tittelen på en Dylan-biografi som ble utgitt for noen år siden. Oversatt - litt fritt - til norsk: «Å nei, ikke enda et innlegg i Treholtdebatten.»

Er det ikke snart nok? Er ikke alt sagt om brudd på straffeprosesslov, styrte presselekkasjer, ukritisk presse, misforstått hemmelighold, forhåndsdom, uholdbare bevis, utroverdige vitner osv., osv.?

Jo, det meste er nok sagt - i betydningen av at det meste er fremsatt. Men har debatten brakt oss nærmere en avklaring? Har vi fått svar på de sentrale spørsmål som har blitt reist i de senere årene? Jeg er redd svaret er nei. Men verre er: Jeg frykter for at den store Treholt-trettheten er i ferd med å innhente oss - resultatet er en passivitet/taushet, som gjør at vi ikke får den avklaring som faktisk er mulig, og som vi som rettsstat må insistere på at vi skal ha.

PERSONLIG HAR JEG aldri deltatt i Treholtdebatten. Jeg leste Treholts biografi «Alene» og konkluderte med at Treholt hadde et betydelig troverdighetsproblem. Og dommen? La gå at straffeutmålingen var uforståelig streng, men ellers var det vel ikke så ille? Jeg har brukt romjulen på Arne Haugestads bok «Kappefall. Et varslet justismord». Lesingen har resultert i en tiltagende uro.

Men først noen innvendinger:

Det er lett å peke på svakheter ved Haugestads bok: Den representerer kort og godt et prosedyreinnlegg - og det gjør Haugestad uttrykkelig oppmerksom på. Men det medfører en ensidighet og en ordbruk som av og til virker mot sin hensikt. Motforestillinger og motargumenter kommer i liten grad frem, og Haugestad går enkelte ganger for langt i retning av å bagatellisere det Treholt har gjort, herunder å bortforklare hans uriktige politiforklaringer. I tillegg er systematikken ikke alltid like heldig, og boken er også noe skjev i proposjonene: Haugestad skriver meget om arrestasjon og tidlig etterforskning. Det er ikke lett å se hvilken betydning - uansett kritikkverdige forhold - dette hadde for den endelige fellende dom.

DERIMOT ER HAUGESTAD god på fire sentrale spørsmål:

1. Treholts notater fra forelesningene på Forsvarets høyskoler er i sin helhet gjengitt i faksimile. I tillegg er alle relevante avsnitt fra Eidsivating lagmannsretts dom gjengitt. Dette innebærer at man på dette punkt har en fullstendig dokumentasjon, som har en stor egenverdi, selv om dokumentasjonsønsket fra Haugestads side nok svekker leservennligheten.

Det er lett å være enig med Haugestad i at en storspion ville formulert notatene på en annen måte i forhold til foredragenes innhold - hvis videreformidling til KGB var formålet. På dette punkt er det virkelig noe som skurrer.

2. Haugestad er også god når han - med rette - igjen og igjen spør hvilke bevis var det egentlig som ble ført for at Treholt overleverte/åpenbarte forsvarshemmeligheter til KGB. Nå som lagmannsrettens premisser er kjent, må man stille spørsmålet om Treholt fikk fordelen av den tunge strafferettslige bevisbyrde på dette punkt: Nød han virkelig godt av all rimelig tvil?

3. Haugestads bok er også tankevekkende ved sin kritiske gjennomgang av om de enkelte dokumenter virkelig hadde et innhold som omfattes av straffelovens § 90. I denne forbindelse gjengir Haugestad professor Torstein Eckhoffs overbevisende utredning av om de politiske dokumentarene i Treholts hjemmearkiv hadde et innhold som ble rammet av den samme paragaf.

4. Et helt sentralt spørsmål er hvor mye penger Treholt fikk fra henholdsvis Irak og KGB. Det er her det såkalte pengebeviset kommer inn med full styrke. På dette punkt er Haugestad helt kategorisk: Han bruker meget sterke ord og anklager POT for regulært og forsettelig bevisjuks.

NÅR DET GJELDER pengebeviset er det fremlagt atskillig nytt materiale som tilsier at dette spørsmålet vurderes på ny på fullstendig fritt grunnlag. Dette kapittelet er så kategorisk formulert at man uvegelig må spørre seg selv: Slik kan det da ikke være? Er ikke alt prøvet i forbindelse med tidligere gjenopptagelsesbegjæringer? Hvorfor redegjør ikke Haugestad nærmere for hvordan denne ramsalte kritikken er blitt besvart av henholdsvis Påtalemyndigheten og domstoler tidligere?

Men for all del: Dette spørsmålet må vi kort og godt til bunns i. Anklagene på dette punkt er så sterke og - i hvert fall tilsynelatende - så velbegrunnete at vi bare ikke kan la dette spørsmålet falle.

Treholtsaken reiser to forskjellige spørsmål: Det første spørsmålet er om Treholt fikk en fair trial. Besto Påtalemyndigheten og domstolene prøven i en så vanskelig og utfordrende sak? Det andre spørsmålet er selvsagt spørsmålet om Treholt var skyldig. Er dommen riktig? Og da tenker jeg på avgjørelsen av skyldspørsmålet, ikke straffeutmålingen.

TREHOLT HAR TO ganger begjært lagmannsrettens dom gjenopptatt - uten hell. Deler av den argumentasjon Haugestad fremfører i sin bok har vært vurdert av domstolene. Konklusjonen har vært klar: Det er intet grunnlag for gjenopptakelse. Dette innebærer at man må være meget tilbakeholdende med en ny gjenopptakelses--begjæring: Deler av argumentasjonen er allerede «brukt opp» og Treholt bør så avgjort være meget tålmodig før han prøver seg for tredje gang. Vilkårene for gjenopptakelse er som kjent meget strenge.

For undertegnede er det to spørsmål som i dag er overordnede: For det første, tilfredsstilte etterforskningen og hovedforhandlingen de krav som er helt sentrale selvfølgelige i saker av eksepsjonell viktighet? Her står pengebeviset i en særstilling. Vurderingen av dette beviset er av sentral betydning for spørsmålet om Treholt fikk penger av KGB , eventuelt hvor mye. Det andre sentrale spørsmål er om de strenge kravene til bevisbyrde virkelig ble oppfylt ved lagmannsrettens vurdering av om Treholt hadde overlevert/åpenbart militære hemmeligheter til KGB. Men hvordan skal vi bevege disse spørsmål på en måte som gjør at vi i større grad enn i dag får klarhet og svar?

FRITT ORD har etablert seg som en sentral institusjon i norsk kulturliv. Stiftelsen er en hjørnesten når det gjelder å styrke den reelle ytringsfrihet og er en uavhengig og sentral aktør i vårt demokrati. Fritt Ord peker seg derfor ut som den institusjon som bør plukke opp den hanske som Arne Haugestad har kastet. Det bør kort og godt arrangeres en grundig høring hvor man konsentrerer seg om noen få utvalgte spørsmål i Treholtsaken. Her er pengebeviset og spørsmålet om oppfyllelse av bevisbyrde - etter undertegnedes mening - to sentrale temaer.

I stedet for den matthet og taushet som nå er i ferd med å bre seg trenger vi en grundig prøvning og oppsummering av alt som er fremlagt opp gjennom årene. Arne Haugestad skal ha takk fordi han har minnet oss om dette på en måte vi ikke kan neglisjere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media