Treig jakt i tyske spionarkiver

Politiets overvåkingstjeneste (POT) har i månedsvis jaktet på tyske vitner som kan bekrefte at Stein Viksveen (60) var Stasi-agent. Den tyske riksadvokaten var derimot langt raskere da spionsaken mot Wolfgang Biermann nylig kom opp igjen.

Den framtredende tyske sosialdemokraten Wolfgang Biermann (50), som betegnes som spionen «Akker», ble bokført med rapporter som ble gitt topp karakterer av de østtyske spionasjeoffiserene. «Lanze», som er koblet til Stein Viksveen, ble kreditert stort sett middelmådige beretninger. Men mens «Lanze» den 24. oktober har vært siktet for spionasje i nesten ett år, ble «Akker» renvasket i løpet av uker.

- Riksadvokaten har undersøkt saken på nytt og har ikke funnet grunn til å gjenoppta saken, konkluderer den øverste tyske påtalemyndighet (Generalstaatsanwaltschaft) i Karlsruhe i et svar til den tyske regjeringen, som igjen vil bringe svaret videre til en kristeligdemokrat i Forbundsdagen. Han ville slå politisk mynt på spionbeskyldningene mot Biermann, som i mange år har tjent både Willy Brandt og Egon Bahr. Han har også i flere år arbeidet som forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt og i andre norske forskningsmiljøer.

Biermann er selv ikke i tvil om at han virkelig er blitt ført som kilden Akker med registreringsnummeret XV/1711/69. Til sammen har Stasi i årene 1972- 87 registrert 273 rapporter i navnet til Akker. Dagbladet har gått gjennom dem.

DE VILLE FÅTT HÅRENE til å reise seg på spionjegerne i POT. Her er ti rapporter som Stasi har vurdert med karakteren «Vertraulichkeit 1» (enere var Stasis toppkarakter), den første registrert 6. september 1979. Da ble Akker kreditert en rapport om diskusjonen om våpenkappløpet innad i det tyske sosialdemokratiske partiet SPD. Resten av Akker-rapportene var toere. Rubbel og bit ble ekspedert videre til Stasis kolleger i den sovjetiske etterretningstjenesten KGB.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er såkalte interne originalpapirer i fleng fra sentralstyret i SPD, skal vi tro rapportene.

Her er det til og med et arbeidsdokument fra den daværende vesttyske forsvarsministeren Manfred Wörner der han vurderer NATOs dobbeltvedtak. Samme dato, 17. januar 1983, ble Akker bokført med til sammen sju enere, blant annet en rapport om en note fra den svenske regjering om atomvåpenfrie soner i Europa.

I Akker-rapportene blir det stadig henvist til SPDs toppledere og sikkerhetspolitiske eksperter: Willy Brandt, Helmut Schmidt, Egon Bahr og nåværende forbundskansler Gerhard Schröder.

Et annet slående trekk ved rapportene som er funnet i de såkalte Gauck-arkivene i Berlin, er at vi kan følge Biermanns eget livsløp og karriere.

De første rapportene handler om politiske forhold i Vest-Berlin, der Biermann var formann i den sosialdemokratiske ungdomsorganisasjonen Jusos. Fra begynnelsen av 1980-årene skriver rapportene seg åpenbart fra Bonn, dit Biermann var hentet for å arbeide i SPD-hovedkvarteret.

MEN DEN TYSKE riksadvokaten tror åpenbart ikke på Stasis eget karaktersystem, selv når de gamle østtyske spionasjeoffiserene hevder at enere vanligvis ble gitt til «spioner som visste hva de gjorde og bød på originaldokumenter», som den tidligere Stasi-oberstløytnant Günter Bohnsack sier til Dagbladet.

Riksadvokaten tror derimot på Biermann, som har gjentatt at han ikke visste at han hadde med Stasi å gjøre når partiet sendte ham på oppdrag over Berlinmuren.

- Toere kunne være fra virkelige spioner, mens treere og firere var sekunda vare som vi snappet opp fra kilder som ikke hadde peiling på at de snakket med Stasi, som Bohnsack med flere forklarer.

De nærmere 500 bokførte Lanze-rapportene som fikk registreringsnummer XV/5368/62, ble aldri vurdert høyere enn til «fortrolighet 2». Etter det Dagbladet erfarer, skal det være bare et tjuetall med denne karakteren. Resten ble gitt karakterene tre, fire og fem. Noen av Lanze-rapportene er til og med vurdert til «null» - noe som betyr at Stasi anså dem å være «bevisst plantet desinformasjon»!

Stasi hadde virkelige spioner i SPD. Tre av dem har fått ubetingede dommer. En av dem satt hos Horst Emcke, som var formann i det internasjonale utvalget i partiet. En annen satt hos partiets generalsekretær, en tredje på kassakontoret. En fjerde spion i SPD, Rudolf Maerkel med dekknavnet «Max», døde i 1987, før han ble avslørt.

Også Amnesty International i London var infiltrert - av minst tre Stasi-spioner, med dekknavnene «Armin», «Sender» og «Diana». Den høyst respekterte tyske fridemokraten William Born, som var ærespresident i Amnesty, ble i årene 1969- 82 ført som agent for østtyskerne av selveste spionlegenden Markus Wolf.

VIKSVEEN ER SIKTET for at han angivelig skal ha gitt Stasi 80 Amnesty-dokumenter, de fleste med utspring i London - der det altså krydde av virkelige agenter.

Men det er grunn til å spørre om tjenestemennene fra POT i motsetning til sine tyske kolleger har tatt alt som finnes i Gauck-arkivet bokstavelig.

Her ligger muligens den viktigste forskjellen mellom norsk og tysk spionetterforskning.

- De har drevet spionjakt i Tyskland som når de går på elgjakt hjemme i Norge, sier en ekspert ironisk.

Ta tidligere Stasi-offiser Egon Weitling, som skal ha vært en av Viksveens første føringsoffiserer. Han fikk sparken fra Stasi på 1970-tallet på grunn av underslag, forteller Heinz Becker - en annen av de utpekte føringsoffiserene som ikke kan erindre Viksveens navn og ansikt blant strømmen av utenlandske pressefolk som Stasi hadde i kikkerten.

- Kvitteringer for utgifter til agentpleie er ikke bevis for noe som helst. De kan like gjerne skrive seg fra Stasi-offiserer som trengte nye deler til bilene sine som de bare kunne få kjøpt i Øst-Berlins valutabutikker. Men det kunne de jo ikke skrive at de handlet hos klassefienden. Dessuten var utgifter til agentpleie tegn på at offiseren jobbet hardt i felten, et middel til opprykk. Dette forklarer den tidligere Stasi-offiseren Dieter Wähnert til Dagbladet om de 48500 kronene (omregnet fra tyske mark) som ifølge bilag skal være utbetalt som «operativpenger» for arbeidet med Lanze.

Notoriske løgnhalser skrøt på seg kilder og bedrifter som det ikke var dekning for. Gamle Stasi-offiserer har hikstende av latter fortalt meg hvordan avskrift av en avisartikkel på et hotellrom i et fremmed land kunne bli mottatt som en lekkerbisken i hovedkvarteret i Øst-Berlin. Personer som var ønsket som agenter, ble utstyrt med dekknavn og bokført som om de allerede var vervet.

Hemmeligheten med Stasi-offiserenes rapportering var at deres aktstykker aldri var ment å bli lest av andre enn dem selv.

Dette gjelder spioner som vi under den kalde krigen lærte at vi ikke skulle stole på.

Det har riksadvokaten i Karlsruhe tatt konsekvensen av i tilfellet Wolfgang Biermann.

Er det en tilsvarende konsekvens statsadvokat Lasse Qvigstad tar når han nå søker jobben som politiråd i Washington?