Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Trekantdrama in extremis

Sprikende og til dels patologisk om livet, døden og kjærligheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tonje Røed debuterte i 1999 med «Ferie», en original og solid novellesamling med en utpreget forkjærlighet for det fysisk groteske. Også «Udødelig med deg» bærer i seg elementer av denne tvetydige detaljskildringen av fysisk oppløsning, markspiste kadavre og skjeletter, i tillegg til en nesten patologisk moribund lengsel. For jeg-fortelleren, en ung jente som bærer samme navn som forfatteren, ble en gang påkjørt, og det er lykkefølelsen i dette nestendødsøyeblikket hun ubevisst jager etter i sin kjærlighet til Ivan. En for oss lesere åpenbart håpløs jakt på sin beste venninnes kjæreste, som flykter til skogs når noen kommer ham for nær.

Sult og Pan

Boka er tredelt og Røed spiller bevisst på ulike sjangrer. Den første delen likner den noe puerile «forfatterskoleromanen»: et slags kollektiv der barnlig-livstrette tjueåringer i konstant bakrus onanerer eller ligger med hverandre, ser video, spiser ostepop og snakker i mobiltelefon.

Og da med denne særegne detaljerte nærskildringen og et ufølsomt filmatisk forhold til omgivelsene, som når de bivåner en hund som tortureres, prøver å redde den, men glemmer den under sofaen inntil det begynner å stinke.

Annen del er lagt til en ubestemmelig by med en østeuropeisk stemning: grå, dyster og iskald der vi følger den sultne Tonjes jakt på sin elskede. Og siden vi er inne på «sult», en siste del fra skogen med jegeren Ivan som en slags Glahn, fortvilet forfulgt av den nærmest dyriske og stirrende Tonje, som «vet» at han elsker henne.

Parodisk

Dette er en kjærlighetsfortelling og et trekantdrama in extremis: den håpløse kjærligheten og den grusomme fornedrelsen når du elsker, men ikke blir elsket. Fremst av alt likner boka en grøsseraktig filmklisjé, når Tonje for eksempel gir seg ut for å være sin venninne og oppsøker Ivans familie, ikler seg hans undertøy - eller bosetter seg på et lugubert pensjonat der hun hele tida holder øye med ham.

Det er da også i jeg-stemmen noe glipper. Tonjes parodiske og villet naive jakt på Ivan blir noe anmassende og etter hvert litt kjedelig med sin overtydelige og konstruerte «sikkerhet» på hans kjærlighet.

Samtidig blir avslutningen en litterær snarvei som på en noe uklar måte skal motsi denne kjærlighetsoverbevisningen. At jeg-stemmen i seg selv blir så vidt patologisk, gjør boka svært sprikende, og de mange gode passasjene blir hengende litt i løse lufta. Spesielt blir skildringen av forfall, skitten og fornedrelsen noe dominerende idet hun ikke helt er i stand til å forsvare det litterært. Det er synd, for Røed har et helt åpenbart litterært talent.

Hele Norges coronakart