MEKTIG MANIPULATOR: Kevin Spacey spiller i tv-serien «House of Cards» Washington-politiker Frank Underwood, som vil opp og fram for enhver pris. Foto: Melinda Sue Gordon / Netflix
MEKTIG MANIPULATOR: Kevin Spacey spiller i tv-serien «House of Cards» Washington-politiker Frank Underwood, som vil opp og fram for enhver pris. Foto: Melinda Sue Gordon / NetflixVis mer

Trekk et kort og huset faller

Tøff maktkamp i Senterpartiet? Bare vent til Frank Underwood kommer tilbake i TV-politikken.

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Han er den råeste mannen på TV, spilt av den råeste skuespilleren i Hollywood. Frank Underwood har initialene FU — de står for «fuck you». Kevin Spacey kan smykke seg med en Oscar, ei lang liste knallgode roller, et eget produksjonsselskap, et eget teater i London og en TV-serie som er så god at en halv verden teller ned mot 14. februar — til andresesongen av «House of Cards». Det er, som Spacey selv sier, den mest omtalte TV-serien som ikke går på TV, men strømmes via nett. Spacey var den første skuespilleren som holdt den prestisjefylte hovedtalen under TV-festivalen i Edinburgh i høst. Her er ti ting verd å merke seg, som en oppvarming til seriestart.

1. Alt er skrevet før, av Shakespeare

«House of cards» er et hevndrama. Frank Underwood er Richard den tredje, Shakespeares ambisiøse, pukkelryggete maktpolitiker, som starter sitt renkespill under «misnøyens vinter». Kevin Spacey spilte selv rollen rett før innspillingen av første sesong av «House of cards». Som oppvarming må det ha vært svært effektivt. New York Times skrev at det var som om Spacey testet hvor langt han kunne presse Richard i usympatisk retning før folk begynte å bue. Han stjal oppmerksomheten i hver eneste scene, også den siste, der han spiller død.

I første sesong av «House of cards» tror Frank Underwood at han skal bli utenriksminister når den nye presidenten innsettes, men får i siste liten beskjed om at han likevel «trengs mest i Representantenes hus». Presidenten får erfare at ingen kraft i helvete er sterkere enn raseriet til en ambisiøs og forbigått mann. I andre sesong har Underwood manipulert seg inn som visepresident — et hjerteslag fra verdens mektigste posisjon — uten å ha vært på valg. Demokratiet, sier Underwood, er veldig overvurdert.

2. Du kan elske en usympatisk hovedperson

Kevin Spacey har spilt legendariske skurker, som seriemorderne i «The Usual Suspects» og «Seven». Men spesielt mye sympati følte vi ikke for dem. Frank Underwood er annerledes. Han klarer på underlig vis å knytte et bånd til seeren, ved å henvende seg direkte til oss. Ellers kalles dette gjerne fremmedgjøringsteknikk, men ingenting Underwood gjør er oss fremmed. Han henter bare fram i lyset de mørke sidene vi ikke vedkjenner oss. Selv om vi tar avstand fra nesten alt han gjør, har han klart å få oss inn i en allianse.

Når den hevngjerrige politikeren taper spillet, føler han seg plutselig helt fri. Han har ingen bånd, ingen interesser å forsvare, det er omsider det samme for ham om det er demokrater eller republikanere som vinner. Kevin Spacey sier det slik: «Hvis det er noe folk beundrer hos Frank Underwood, er det at han har gitt slipp på alt. Han har ingen bånd til partier, titler, former, merkelapper, han bryr seg ikke om ideologi eller overbevisninger. Det eneste han ser er sjanser og muligheten til å presse seg fram. Han er kanskje en djevel. Men han er også svært effektiv».

3. Du kan falle for et usannsynlig plot

Historien serien er bygget på er skrevet av engelske Michael Dobbs. Han var stabssjef for det konservative partiet i Storbritannia under Margaret Thatcher for 25 år siden, og sier selv han ble utsatt for denne legendariske maktpolitikerens berømte slag med håndveska. Dobbs beskriver politisk drama på denne måten: «Du tar det som skjer i politikken og vanner det ut, inntil det virker troverdig».

4. Noen kan (nesten) alt

I Edinburgh fikk Spacey spørsmålet: Er du verdens beste Kevin? Hollywood har mange å velge mellom: Kevin Bacon, Kevin Costner, Kevin Sorbo, Kevin Kline. Men Spacey er en av disse sjeldne talentene som behersker skuespillerkunsten like bra som direktørstolen og produsentrollen.

Spacey har konsekvent gått i motsatt retning av Hollywoods anbefalinger. Han flyttet til London for å drive Old Vic, et tradisjonsteater som gikk så dårlig at det ble vurdert å bygge det om til bar. Spacey tok sjansen på å satse på TV, til tross for at han har vunnet en Oscar, og TV regnes som under Oscarvinneres verdighet. Han satset på en distributør som verken hadde høy status eller var særlig kjent da han kontaktet dem.

5. Den beste historien fortelles langsomt

Sammen med regissøren David Fincher, presenterte Kevin Spacey «House of Cards» for samtlige amerikanske TV-stasjoner. Alle var interesserte, men ville ikke investere i prosjektet før det ble laget en såkalt pilot — en første episode der alle karakterene og plottet beskrives. En pilot er dyr og krevende, den skal helst slutte med en cliffhanger som åpner TV-stasjonenes lommebøker. Netflix var det eneste selskapet som ikke forlangte en pilotepisode, men som trodde så sterkt på ideen at de bestilte ikke bare én, men to sesonger, og punget ut to hundre millioner dollar i forskudd.

«Det ga oss muligheten til å utvikle karakterene underveis og i det tempoet vi mente var best for historien. Vi ville fortelle en historie som tok lang tid, med komplekse karakterer, som først ville bli tydelige over tid og gjennom relasjonene mellom dem», sier Kevin Spacey.

6. Ha is i magen

Fem sesonger av «Breaking Bad» har bidratt til Spaceys tro på langsom karakterutvikling. Stigningen er sakte, men imponerende. «Seinfeld» brukte også fire sesonger på å fungere skikkelig. «Mad Men» og «Sopranos» blomstret over tid. Det sies at unge folk ikke klarerer å konsentrere seg. Hvordan kan det da ha seg at de kan se en hel sesong av en TV-serie de liker på et døgn — tre ganger lengden av en opera?

7. Du trenger et forbilde

Kevin Spacey våget selv å satse på en karriere som skuespiller fordi Jack Lemmon la hånden på skuldra hans da han var tretten år og dramalæreren hans hadde fått den berømte, gamle skuespilleren til å overvære en workshop for unge talenter. Lemmon fortalte ham om den følelsen han hadde da han begynte å jobbe med TV på femtitallet, da mediet var så ungt at man ikke visste om det ville utvikle seg eller dø. Derfor kunne man ta store sjanser som skuespiller — spille komedie den ene uka og thriller den neste. Denne følelsen, sier Spacey, av å gi helt slipp, er den han leter etter når han skaper en ny rolle. Og det er denne friheten som preger Frank Underwood.

8. Konklusjonen er enkel

Spacey holdt sin tale for TV-bransjen, og rettet fingeren like direkte mot produsenter og kringkastere, som Frank Underwood gjør mot sine motstandere. TV-bransjen, sa han, er blitt for lat og trygg og konservativ, og altfor villig til å hvile på sine laurbær. Kampanjelederen til Bill Clinton skal ha skrevet en lapp for å minne ham på å forenkle budskapet sitt. Der sto det: «It's the economy, stupid.» Spacey sammenfatter sin ideologi slik: «It's the creatives, stupid.» TV bransjen kan glemme fete lønninger og høye seertall hvis vi sløser med talentene.

9. Vi er «sammen»

Før samlet familien seg rundt TVen for å se det som ble vist. Nå, sier Spacey, har du allerede lastet ned noe fra nettet, mens du prøver å finne ut hvor barna dine er via Facebook. Du må overtale partneren din til å gå ut av Instagram mens dere ser på, og du må leve med at datteren din tvitrer om hvor kjedelig filmen er. Det kan virke som om vi samles for å kjede hverandre. Men vi er fremdeles like opptatt av å bli fortalt gode historier.

10. Skjerp dere!

Verdens beste Kevin sier han er skuffet over seg selv. Han vil skjerpe seg. Han vil slutte å være så lat, komme seg ut og oppsøke nye talenter. Ellers, sier han, dukker de bare opp på You Tube, de trenger ikke lenger andre distribusjonskanaler.

Men Kevin, ærlig talt: Du har ikke gjort det så verst: «Jeg kom meg ut av komfortsonen», medgir Spacey. «Det endret hele tankegangen min, og det var befriende. Jeg la til side mine egne ambisjoner, fokuserte på fellesskapet og fikk til noe helt annet. Men alle i Hollywood trodde jeg var fucking crazy

Dem om det.

Hege Duckert er kulturredaktør i NRK.