Trekk oss med

I festtaler framheves den grunnleggende forskningen samtidig som finansieringen av den frie grunnleggende forskning stadig svekkes. Grunnforskningens stemme ikke blir tydeligvis ikke hørt – det kan endres ved å bringe Det Norske Videnskaps-Akademi mer inn på den forskningspolitiske arenaen. I disse dager legges siste hånd på den nye forskningsmeldingen – en melding som forhåpentligvis vil bli diskutert under høstens valgkamp. Det er et omforent ønske innen forskersamfunnet at den frie grunnleggende forskningen (grunnforskningen) blir gitt bedre forhold enn den har hatt de siste årtier. Til nå har, på grunn av budsjettføringene fra regjeringen, den frie grunnforskningen, erfaringsmessig, kommet relativt dårlig ut: det blir oftest tatt hensyn til de kortsiktige behovene. Bortsett fra en økning i 2006-budsjettet, har det ikke vært noen økning i bevilgningene til de helt frie grunnforskningsprosjektene de siste 5 åra – mens lønninger og det generelle prisnivået har økt i samme periode har dette resultert i mindre fri grunnforskning i dette landet. I de forskningspolitiske diskusjoner og i vurdering av prosjektsøknader kommer som oftest grunnforskingen dårlig ut. En effektiv måte å bedre dette på, er å trekke Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) mer inn i disse prosessene.

Vitenskapsakademiet ble stiftet 1857 som et frittstående, landsomfattende og tverrfaglig institusjon for vitenskapens fremme. DNVA har en liten administrasjon bestående av en generalsekretær og 8 ansatte og holder til i Statsråd Hans Rasmus Astrup’s (1831-1898) villa på Drammensveien – et hus Vitenskapsakademiet overtok i 1911. Medlemsmassen består av landets aller fremste forskere innen både naturvitenskap/medisin, samfunnsvitenskap og humaniora: man søker ikke om å bli medlem – men blir innvalgt etter nøye vurderinger av kandidatenes faglige kvalifikasjoner. DNVA har ca. 450 norske og ca. 375 utenlandske medlemmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke landets eneste vitenskapsakademi, ei heller det eldste (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap (DKNVS) er det eldste) – men DNVA er nok det viktigste, ikke minst fordi det hvert år deler ut Abel-prisen i matematikk og annethvert år Kavli-prisene innen astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap – priser som allerede er blitt godt anerkjent i de internasjonale fagmiljøene. Norges forskingsråd (NFR) er langt yngre. Det ble etablert i 1993 da de fem daværende forskningsråd ble slått sammen til ett. Rådet arbeider på tilsvarende måte som forskningsråd i mange andre land, men har gjennom fusjonen i 1993 fått et meget bredt ansvarsområde som spenner fra fri grunnforskning, via anvendt forskning til næringsrettet forskning i samarbeid med norske bedrifter. NFR er et forvaltningsorgan med et styre oppnevnt av regjeringen. Det har ca. 400 ansatte som alle arbeider med administrative oppgaver. Vedtak knyttet til strategi, programplaner og bevilgninger besluttes av styrer, råd og komiteer sammensatt av forskere fra inn- og utland.

Flere av Vitenskapsakademiets medlemmer fungerer, i egenskap av sin person, som rådgivere for regjeringen. I den seinere tid har også DNVA bidratt med viktige innspill til utforming av regjeringens forskningspolitikk: i 1999 utga Det Norske Videnskaps-Akademi «Norsk forskning ved sekelskiftet» og i 2008 utga det «Evne til forskning: norsk forskning sett innenfra». Det er mitt håp at Vitenskapsakademiet, gjennom denne type innspill, vil kunne spille en langt mer sentral rolle innen norsk forskningspolitikk enn det gjør i dag. NFR bør i langt større grad bruke DNVA som institusjon i arbeidet med å fordele forskningsmidler.

En viktig rolle kunne være i forhold til disponeringen av avkastningene fra Fondet for forskning og nyskapning, som opprinnelig var ment å styrke den grunnleggende forskningen, men som er blitt stadig mer brukt til å fylle behov innenfor store deler av den anvendte forskningssektoren. Akademiets hus på Drammensveien ble i sin tid bygget av Statsråd Astup for å bringe folk fra ulike sektorer av samfunnet – og ulike partier – sammen til dialog. På tilsvarende måte bør DNVA i større grad enn i dag brukes som plattform for forskningspolitiske diskusjoner der sentrale aktører deltar – det være seg forskningsråd, ulike ministere (fra ulike departementer, ikke bare Kunnskapsdepartementet), universitetssektoren samt næringsliv og politikere. Vi har begynt å invitere til slike dialogmøter – i god Astrup-ånd.

De aller fleste land har vitenskapsakademier, men hvilken rolle de spiller varierer fra land til land. I noen land er ikke akademiene mye mer enn en lukket selskapsklubb. I en del andre land derimot spiller akademiene en sentral og viktig rolle i utformingen av de respektive lands forskningspolitikk. For eksempel har det amerikanske vitenskapsakademi (National Academy of Sciences, NAS) en særdeles sentral rolle i amerikansk forskningspolitikk, ikke minst ved at National Science Foundation (NSF) – den amerikanske ekvivalenten til NFR – der NAS brukes i meget stor grad i forbindelse med forskningspolitiske vurderinger og innspill til regjeringen. På tilsvarende måte spiller det britiske (Royal Society of London), det franske (Académie des Sciences) og det svenske (Kungliga Vetenskapsakdemiet, KVA) sentrale roller i hvert sitt land.

Nobelprisene har klart bidratt til det svenske KVA sterke posisjon i Sverige. De ulike lands vitenskapsakademier er del av et omfattende internasjonalt nettverk bestående av de aller fremste forskerne. Dette har en del fordeler vi bør gjøre bruk av. Et eksempel er Det Kungliga Vetenskapsakdemiet i Sverige, der de har erfart at når de ber verdens beste forskere om å bistå i utredningsarbeid, stiller de opp. På lik linje spiller allerede DNVA en tilsvarende rolle i Norge med Abelprisen og Kavliprisene.

Regjeringen bør gjøre følgende i den kommende forskningsmeldingen:

1. Trekk Vitenskapsakademiet, med sitt utstrakte internasjonale nettverk til de beste forskningsmiljøene i verden, sterkere inn i de forskingsstrategiske diskusjoner. DNVA er rede til å gå i dialog med Regjerning og NFR for å finne fram til et aktivt samspill som er til det beste for norsk grunnforskning – og for å gi et best mulig grunnlag for et dannelsessamfunn basert på forskning.

2. Ikke bare gi generelle målsettinger om at den frie prosjektstøtten skal økes, men følg opp innspillene til både NFR og DNVA om å tallfeste denne økningen. Hva med å gjøre som Obama, å tallfeste en reell (prisjustert) økning på 8 prosent per år, noe som vil gi en dobling av midler til frie grunnforskningsprosjekter i løpet av en tiårsperiode?

3. Gjenopprett Stortingets opprinnelige målsetting med forskningsfondet – nemlig å styrke den grunnleggende forskningen, fristilt fra skiftende politisk styring. Vitenskapsakademiet kan spille en viktig rolle i denne sammenheng.