AKTERUTSEILT: Pjusken er den 3D-animerte kyllingen som ikke har lært å fly i tide til trekket. Vis mer

Anmeldelse: «Pjusken – Et vintereventyr»

Trekkfugl med flyskrekk

Islandsk fugleliv i animasjonsfilm for barn.

«Pjusken – Et vintereventyr»

4 1 6

Animasjon, barnefilm

Regi:

Árni Ásgeirsson

Skuespillere:

Norske stemmer: Oscar Stålhand Arnø, Johannes Joner, Silje Hagrim Dahl m.fl.

Premieredato:

25. januar 2019

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«Lói – þú flýgur aldrei einn»

«3D-animasjon med lokalt tilsnitt.»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er alltid interessant å se animasjonsfilmtilbud for barn utenfor det amerikanske Pixar-universet, for eksempel med mer lokalt tilsnitt, som den islandske «Pjusken – Et vintereventyr». Árni Ásgeirssons film boltrer seg i umiskjennelige arktiske omgivelser, der Islands natur og fugleliv spiller hovedroller.

Klassisk

Men selve historien er den klassiske alle har hørt ørten ganger før: Liten kylling lærer ikke å fly før flokken trekker sørover for vinteren, og må klare seg selv i ulende snøstorm der rovdyr regjerer. I denne sammenhengen dreier det seg om en liten sandlo-kylling kalt Pjusken, og hovedfienden er en grisk og krigersk hauk kalt Skyggen.

Pysete

Skyggen står klar til angrep hver gang flokken av sandloer flyr i v-formasjon til Island om våren, riktignok godt beskyttet av terner som guider dem trygt inn for landing. Den nyklekkede kyllingen rekker som sagt ikke flyvedyktighet før høsten kommer. Han er henvist til å gå på føttene i retning et fjernt sted kalt Paradisdalen, der pysete og late fugler har sitt vinteropphold.

Øredøvende musikk

Underveis tar en barnløs fjellrype ham under sine vinger, men der er likevel fiender overalt. Rever, katter, hauker og en gruppe italienske mus, som trer hjelpende til når det trengs. Filmen har fått 6-årsgrense – det skyldes nok en rikelig utfoldelse av rovdyrinstinkter – men som med barnefilmer flest er det jo ikke akkurat spoiling å antyde at katter og rever er mer dumme enn treffsikre. Lettlurte er de i alle fall.

Mer skremmende, etter min oppfatning, er den voldsomme symfoniske musikken som ledsager de fleste scenene. Fiolinene overdøver praktisk talt snøstormene, og intet naturbilde får stå uforstyrret av lyd.

Tilløp til macho-holdninger – gutter må jo være ledere, ellers…- og småklissete følerier trekker også ned helheten i noe som kunne vært et alternativ til de masseproduserte 3D-animasjonene.

.