Trekløver i ørkenen

«Jackie» følger landeveisformelen og skaper ikke nødvendig emosjonell gjenklang.

FILM: Sofie og Daan (spilt av søstrene Carice og Jelka van Houten), har vokst opp med to fedre i Nederland. Daan jobber i barnehage, mens Sofie er redaktør av et glossy magasin og lever for jobben. Så en dag får de brev fra USA: Deres surrogatmor, som de aldri har møtt, har fått et komplisert beinbrudd og de er nærmeste pårørende, sånn omtrent.

Dels motvillig drar de to svært ulike søstrene til New Mexico for å hjelpe Jackie (Holly Hunter) fra akuttklinikk til rehabilitering, 800 mil unna. Jackie har sprengt trommehinnen, så de kan ikke fly, men legger ut på landeveien i hennes skranglete bobil. Jackie er fåmælt og vrang i starten, men tiner opp etter hvert.

Sjangertro
Det høres også med til landeveissjangeren at hovedfigurene blir bedre kjent med seg selv og skjønner at livet dreier seg om mer enn det de har drevet med så langt, særlig hvis de har syslet med noe stressende i storbyen eller blitt kuet av en dominerende ektemann.

Vi er med andre ord på langtur med en velbrukt sjanger og stiller derfor visse krav. «Jackie» er et middels vellykket forsøk, med gode skuespillere, men et manus som tusler av gårde i krabbefeltet. Trekløveret stopper ved et par vannhull i New Mexico-ørkenen, men involverer seg i liten grad med sine omgivelser. De takler ektemann og magasinsjef hjemme i Nederland via telefon, men følelsesmessig interessant blir det bare i liten grad.

Menn er til bry
Regissør Antoinette Beumer er en brukbar instruktør, men hvorfor gir hun ingen av mennene noe mer å gjøre? De to kjærlige homofile fedrene får et par replikker, mens et par tilsynelatende greie menn utenfor Albaquerque er bortimot stumme. En motorsykkelgjeng dukker opp når jentene får motorstopp, men de viser seg å være lokale representanter for Dykes on Bikes. Ektemann og sjef i Nederland er patetiske tullinger og mens jeg venter på en sympatisk heterofil mann, kommer fire voldtektsmenn rullende i en jeep.

Historien byr på et par overraskelser på tampen, men disse kommer for seint til å gi filmen emosjonell tyngde.