SKREVET OM ETTERNAVN: Arne Torp, professor i nordisk språkvitenskap, har skrevet en bok om norske etternavn. I arbeidet med boka oppdaget han noe som gjør norske etternavn helt spesielle. Video: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

Bok om etternavn

Trenden er at det ikke er «fint nok» å hete Olsen og Karlsen

Etternavn er en ny «oppfinnelse», skriver språkprofessor Arne Torp i ny bok.

Det blir stadig gitt ut bøker om fornavn, som følger tider og trender. Men ifølge språkforsker Arne Torp er våre etternavn langt mer interessante.

- Fornavn tar vi gjerne ut av det blå, ut fra hva som kanskje er populært. Etternavnet arver vi, slår navneforskeren fast.

Vanlige sen-navn

«Etternavna våre - fra Astrup til Åstorp» er langt ifra akademisk og utilgjengelig, men en lettlest og litt nerdete bok for alle som er interessert i etternavn og opphav.

Hansen er det aller mest vanlige navnet i Norge, mot Nielsen og Andersson i nabolandene.

- Av de 20 mest vanlige navnene, er alle - bortsett fra fire - sen-navn. Hansen, Johansen, Olsen, Larsen og Andersen er de fem mest vanlige. De fire mest vanlige ikke-sen-navn, er Berg, Haugen, Hagen og Dahl, sier Torp.

Påbudt fra 1923

Tidligere var fornavn det viktigste vi ble identifisert med. Krav om et etternavn eksisterte ikke. Man fikk gjerne et navn knyttet til stedet man kom fra, eller hva man gjorde.

- Først i 1923 ble det innført et påbud om etternavn, sier Torp, og fortsetter:

- Patronymer ble det mest vanlige, altså sen-navn. Da jeg startet å undersøke, ble jeg overrasket over den store utbredelsen av gårdsnavn - noe som er helt typisk for Norge.

Svenske fantasinavn

Arne Torp mener at norske etternavn speiler noe rotekte og traust, men svenske navn er i den andre enden av den skalaen med noen underlige og rare sammensetninger.

- Ja, i Sverige fins det en rekke hva jeg kaller fantasinavn, sier han og legger til:

- Den største motsetningen finner vi i navnet Granlöv, altså sammensetningen av gran- og løvtrær, en aburditet. Ellers mener jeg sammensetninger som Strømkvist, Bergstrøm og Lindstrøm er ganske vanvittige.

Ikke fint nok

En rekke mennesker som har sen-navn, velger å bytte dette. Angivelig fordi det er så mange som heter det samme. Men Torp mener at årsaken også er en annen.

- Og det er at det ikke «fint nok» å hete Olsen og Karlsen.

- Det er en trend vi har sett i flere år, at folk bytter ut sine sen-navn til gårdsnavn, eller til et navn som ikke er så vanlig og som oppfattes som «litt finere», sier Torp.

Ble «vraket» av kona

Men hva mener Torp om sitt eget navn, og hvorfor har hans kjente skuespillerdatter, Ane, morens Dahl som mellomnavn og hans Torp til etternavn.

- Jeg er fornøyd med navnet Torp. Det er ikke et så vanlig navn.

SPRÅKFORSKER: Arne Torp skriver om navn i boka «Etternavna våre - fra Astrup til Åstorp». Foto: Anders Grønneberg
SPRÅKFORSKER: Arne Torp skriver om navn i boka «Etternavna våre - fra Astrup til Åstorp». Foto: Anders Grønneberg Vis mer

- Kona het lenge Dahl Torp, men så vraket hun Torp, og heter nå altså bare Dahl til etternavn. Å ta kvinnens etternavn som mellomnavn har de siste 50 årene vært en del av likestillingen, sier Torp.

Han er glad vi ikke har «svenske tilstander» med en endeløs rekke fornavn og mellomnavn.

Baker og smed

Det som også overrasket Torp da han gransket norske, og skandinaviske navn, er utbredelsen av tyske navn og opphavet til dem.

Så nevner han navn som Bäcker (baker), Schmidt (smed), Fischer (fisker) og Meltzer (ølbrygger).

- Så fins det også en rekke mer adelige og kondisjonerte navn, som Anker, Galtung og Løvenskiold - og de som gjerne ender på -rup og -strup, som Astrup og Steenstrup, sier Torp – og forklarer det med mangeårig dansk tilhørighet.

Kvem mot Hveem

Navn er ikke nødvendigvis bare ukomplisert, selv om det er gitt oss lenge før vi kan ta noe stilling til det. Og de aller fleste av oss beholder likevel våre ulike navn.

Men et navn ble det nye bråk om, forteller Torp - og tar oss med til Toten.

- Denne saken havnet til slutt på Stortinget i 2008, og saken var navnene Kvem mot Hveem, en klassisk konflikt mellom lokal nedarvet uttale og klassisk skrivemåte. Hva er riktig, og hvordan skal det uttales? sier Torp og lar spørsmålet henge.

Arne den Språkmektige

Islendingene praktiserer det Arne Torp kaller for et såkalt primærpatronym, der sønner og døtre får navn direkte av sitt fars (og i nyere tid, mors) fornavn. Som f.eks. Inga Björnsdóttir og Ingi Björnsson.

- Da heter du ditt fornavn og er ditt etternavn, sier Torp.

- Men hva med navn som forteller om deg selv. Du er språkprofessor, men heter ikke Arne den Språkmektige?

- Hadde jeg levd for 1000 år siden, så kanskje, ler Torp.

Fornavn og et håndtrykk

Han forteller at vi nordmenn også er langt mer uformelle når vi presenterer oss for første gang. Vi skal ikke lenger enn til Sverige før det blir mer «ordning och reda». Å gi hverandre labben og si fornavnet, er i mange kulturer helt utenkelig.

- I Norge sier vi gjerne bare fornavnet vårt, tar vi med etternavnet, blir det oppfattet veldig formelt, sier Torp.

I boka tar han også for seg en rekke navn fra våre nyere landsmenn, og betydningen av dem. Har ser på polske, ungarske, vietnamesiske, arabiske og muslimske navn.