html,body { border: 0px; }

DVD: Av sine egne skal man ha det. «You will never be more beautiful, thin or happy than you are right now.», sier mammaen til tenåringsjenta Blair, en av hovedpersonene i «Gossip Girl». Men stikk i strid med det jeg trodde og håpet, er satire som dette mer unntak en regel i denne ungdomsserien om unge, rike og pene newyorkere. Den er blitt et fenomen og markedsføres som noe «alle foreldre frykter og hater, men alle tenåringer elsker».

Seertallene er ikke all verden, men den treffer det riktige publikummet: De urbane innovatørene med tjukke lommebøker. Folka bak hadde også ansvaret for serien «The O.C.», og likhetene er påfallende mange. Formmessig slekter den også på «Sex and the City», men grepet med den oppsummerende voiceoveren fungerer dårlig her. Jeg er antakelig så langt fra målgruppen som det går an å komme, men uansett målgruppe: Spesielt godt laget er «Gossip Girl» ikke.

Aaron Sorkin («Presidenten») ville lage en dramaserie med utgangspunkt i livet i kulissene til et ukentlig, direktesendt underholdningsprogram à la «Saturday Night Live». På papiret så «Studio 60 On the Sunset Strip» ut som en solid vinner. Samtidig kom komiserien «30 Rock» — som tok utgangspunkt i, nettopp: et ukentlig, direktesendt underholdningsprogram à la «Saturday Night Live». Mens «30 Rock» stadig er en stor suksess, ble «Studio 60» stoppet etter denne ene sesongen. Det er synd, for serien ville helt sikkert blitt enda bedre med tida.