MIDDELMÅDIG: Rollekarakterene Blake Lively og Chuck Bass i «Gossip Girl».
MIDDELMÅDIG: Rollekarakterene Blake Lively og Chuck Bass i «Gossip Girl».Vis mer

Trendy og tidløs

En middelmådig tv-serie som stadig lages, en god som ikke gjør det, en fransk, kvinnelig Woody Allen - og et gammelt ungdomsideal.

html,body { border: 0px; }

DVD: Av sine egne skal man ha det. «You will never be more beautiful, thin or happy than you are right now.», sier mammaen til tenåringsjenta Blair, en av hovedpersonene i «Gossip Girl». Men stikk i strid med det jeg trodde og håpet, er satire som dette mer unntak en regel i denne ungdomsserien om unge, rike og pene newyorkere. Den er blitt et fenomen og markedsføres som noe «alle foreldre frykter og hater, men alle tenåringer elsker».


Seertallene er ikke all verden, men den treffer det riktige publikummet: De urbane innovatørene med tjukke lommebøker. Folka bak hadde også ansvaret for serien «The O.C.», og likhetene er påfallende mange. Formmessig slekter den også på «Sex and the City», men grepet med den oppsummerende voiceoveren fungerer dårlig her. Jeg er antakelig så langt fra målgruppen som det går an å komme, men uansett målgruppe: Spesielt godt laget er «Gossip Girl» ikke.

Aaron Sorkin («Presidenten») ville lage en dramaserie med utgangspunkt i livet i kulissene til et ukentlig, direktesendt underholdningsprogram à la «Saturday Night Live». På papiret så «Studio 60 On the Sunset Strip» ut som en solid vinner. Samtidig kom komiserien «30 Rock» — som tok utgangspunkt i, nettopp: et ukentlig, direktesendt underholdningsprogram à la «Saturday Night Live». Mens «30 Rock» stadig er en stor suksess, ble «Studio 60» stoppet etter denne ene sesongen. Det er synd, for serien ville helt sikkert blitt enda bedre med tida.


Første del er best. Utfordringene de store amerikanske tv-selskapene sliter med er beskrevet av folk som vet hva de snakker om. Midtveis skranter det litt og flere interessante plotelementer blir aldri fulgt opp. Likevel har den kvaliteter, ikke minst på skuespillersiden. Blant annet får «Friends»-stjernen Matthew Perry ettertrykkelig vist at han kan mer enn å spille komedie.

Et småmorsomt innblikk i det akk så kompliserte, men svært fargerike og følelsesladede livet blant scenens barn, får vi i Skuespillerinner». I sentrum står 40-år gamle Marcelline, en feiret skuespillerinne som møter veggen. Hun har spilt så mange roller at hun har mistet kontrollen over eget liv.


Uten regi og manus er hun hjelpeløs. Filmen fikk juryens spesialpris i Cannes i 2007 og hovedrolleinnehaver Valeria Bruni Tedeschi, i coverteksten omtalt som en kvinnelig, fransk Woody Allen, har også regi. Filmen har flere frydefullt onde portretter av teatermennesker, men blir litt for springende.

På slutten av 60-tallet, da begrepet «stol aldri på noen over tretti» virkelig fikk feste, kom «Cool Hand Luke», et drama om en überkul fengselsfugl. Etter å ha «halshogget» parkometre i fylla, havner Luke bak murene. Hans autoritetsforakt og stahet gjør at han blir værende der.


Paul Newman hadde et kult image fra før, men denne filmen gjorde ham til et symbol for motstrømsgenerasjonen, og ironisk nok var han allerede godt over 40. Filmen står seg bra. Tematikken er tidløs, spillet glimrende og historien både lattervekkende og dypt tragisk. Warner har restaurert den etter alle kunstens regler, spesielt på Blu-ray ser det flott ut.