Trendy tabu-tv

Tabu-tv er det hotte tema i høst. Snart må nok NRK2-sjef Trond-Viggo Torgersen i Kringkastingsrådet stå til rette for nazisex, urinsex og dyresex. Før det kan vi slå fast at en helt ny generasjon er i fullt arbeid i tv-studioene. Det er kitsch og avantgarde, det er miks og juks, men det er der, det er nytt og vi skal ikke avvise det.

Debatten vil ønske det nye velkommen som spennende og interessant, men man vil si at mye av det er likegyldig, og at man i alle tilfelle forlanger at programskaperne viser et minimum av god smak. Man liker eksperimenter, men det går en anstendighetens grense.

Det er en spennende tv-høst. Hver ny sesong er som et nytt bilde i kaleidoskopet. Hver bit får en ny fargefasett eller en helt ny farge, noen biter er borte og nye kommer tilå de nye programtypene spiser narsistisk av sine egnepå NRK1 og at «Mot i brøstet» ligger i tet på TV2. De ligger foran andre konvensjonelle satsninger som «Tore på sporet», «Tande Potpourri», «Komplottet» og «Mestermøtet». Forrige sesongs norskproduserte såpeserier «Offshore» og «De syv søstre» ligger nå langt nede på ratinglistene - henholdsvis på 24. og 26. plassleidoskopet sesong for sesong. Det forteller oss at også norske tv-seere er i stadig utvikling og foreløpig slett ikke bare til det verregnetter/bombe.gif height=7 width=10>

  • Det er fremdeles en klar demografisk eller sosialt bestemt forskjell på kanalenes profil. De fem tv-kanalene vi har med å gjøre henvender seg i første omgang til hele folket, i neste til bestemte segmenter. NRK1 tar fremdeles hele kaka og de kommersielle kanalene sender stoff som er skapt og formet for å skaffe seere mellom programmeneer/bombe.gif height=7 width=10> Den egentlige nyskapningen, den som går lenger enn bare å pusse opp og fornye gamle formater, foregår bare i NRK - delvis i NRK1, for fullt i NRK2. Nå beveger vi oss selvsagt helt nederst på ratinglistene, men vi finner både form og innhold som nok vil spise seg langsomt oppover. Det vil si at det som var totalt uspiselig på NRK2 i forrige sesong, nå smaker litt bedre.
  • Riktignok utmerker de fleste programmene der seg mer med form enn innhold. Programledere, kameraføring, setting og sound tilslører at innholdet er tommere og ofte mindre engasjerende enn et mimeprogram med Knut Borge eller Andreas Diesen. Men i noen av programmene kryper det fram også en mening og et innhold. De to jentene i «Gydas Vei» på NRK1 går inn i moderne kunstuttrykk, mens kollegene i «Puck» graver seg dypt under grunnen for å utforske tidas teser og trender. Dette er både interessant og spennende.

I et i det ytre nytt konsept førte Claus Wiese oss inn i gamle journalistiske verdier. Vera og Vera følger opp i år med enda mer «oppfinnsomme» sett, men innholdet er gammeldagse intervjuer, mindre profesjonelle og vellykte enn Wieses, Tande-P.s og Petter Nomes.

Arven og medarbeiderne fra «Halvsju» og «Smørøyet» arbeider seg inn også i de kommersielle kanalene, men er mest synlige i NRK2. Du ser dem i Nyhetskanalens utelivbolker der det gjelder å opptre mest mulig uskikkelig, men direkte provoserende blir de bare i avantgardekanalen NRK2.

Midt i terrenget ligger programmer som «Bombay Surprise» der den ungdomspopulære Anne-Kat. Hærland elsker å si «pule» og med det er like provoserende som en treåring som sier «æsjen, bæsjen, tissen». For øvrig går de samme popmusikerne og populærforfatterne igjen i talk- og underholdningsshowene. Kari Svendsen er med i alle mimeprogrammene, og det er ingen grenser for hvor ofte Aune Sand kan vise fram sine urolige hender uten å si et eneste vesentlig ord.