KNALLBRA KRIM: Jens Lapidus siste roman begeistret anmelderen.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
KNALLBRA KRIM: Jens Lapidus siste roman begeistret anmelderen. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Trenger du lesetips til påskeferien?

Her er bøkene anmelderne har likt best så langt i år.

(Dagbladet:) Klar for påskeferie, men usikker på hvilke bøker du skal ta med i bagasjen? Lytt til erfarne bokfolk!

Her får du oversikten over alle bøkene som har fått terningkast fem eller seks av våre anmeldere så langt i år.

Du kan lese utdrag fra anmeldelsen her, eller klikk på titlene for å lese hele (krever abonnement).

Krimbøker:
Philip Kerr: «Det ene fra det andre»
I årene 1989 - 1991 ga skotten Philip Kerr ut den såkalte «Berlin Noir-triologien». Handlingen i disse tre svært spennende kriminalromanene er lagt til Berlin i årene før og etter andre verdenskrig. Hovedpersonen er den beintøffe politimannen, seinere privatetterforskeren, Bernhard Günther. Bøkene er stappfulle av før- og etterkrigsårenes uro og spente atmosfære, og ble mottatt med applaus blant krimentusiaster over hele verden. (...) I 2006 kommer Philip Kerr tilbake med en ny roman om Günter, med tittelen «The One From the Other». Nå på norsk som «Det ene fra det andre». Går det bra? Ja. Det går veldig bra.
Ingvar Ambjørnsen

Jens Lapidus: «STHLM delete»
Dette er den andre romanen i Jens Lapidus' nye Stockholmstrilogi. Den første var god, men denne er mye bedre. Den er intens og hyperrealistisk, skrevet av en spenningsforfatter som som denne gangen har skapt et bortimot perfekt avstemt forhold mellom romanens innhold og formen det presenteres i. 
Torbjørn Ekelund

Geir Tangen: «Maestro»
Geir Tangen er kjent for mange som en av Norges mest leste krimbloggere. De siste par årene har han hatt ikke mindre enn 150 000 lesere innom sine sider. Han har delt ut ris og ros til et ukjent antall spenningsforfattere. Og så er han altså gal nok til selv å debutere. Til og med på eget forlag. Snakk om fallhøyde. Men med «Maestro» beviser Tangen at de tusenvis av timene han har tilbrakt i selskap med andres litterære forbrytelser ikke har vært forgjeves. Han kan krim.
Ingvar Ambjørnsen

Stein Sørensen: «4»
Med mottoer fra William Blake og Jo Nesbø begir debutanten Stein Sørensen seg ut på en virtuos linedans mellom det høystemte og det populære i sin roman «4». Han har skrevet en krimroman for den som ikke nødvendigvis liker krim. Og en grublende bok for den som ikke vanligvis leser filosofi.
Fredrik Wandrup

Clare Mackintosh: «Jeg lar deg gå»
Da Clare Mackintosh debuterte med «I Let You Go» i 2014, vakte boka berettiget oppsikt i engelskspråklige land. Når den nå foreligger på norsk under tittelen «Jeg lar deg gå», kan spenningshungrige nordmenn absolutt se fram til noen intense timer i godstolen.
Ingvar Ambjørnsen

Peter Swanson: «De som fortjener det»
Ærlig talt. Dette er ei bok som alle elskere av krim og spenning har fortjent. Den er annerledes. Overraskende. Rå, sort og vittig. Og så spennende at du risikerer å glemme avtalen med kjæresten.
Ingvar Ambjørnsen

Annen skjønnlitteratur: Ali Smith: «Begge deler»
«Tenk litt på denne moralske nøtten, sier moren til George til George, som sitter i passasjersetet. Ikke sier. Sa. Moren til George er død.» Slik begynner kanskje den skotske forfatteren Ali Smiths nye roman «Begge deler», hvis du leser den på norsk. Men den kan også begynne på en helt annen måte, for boka er trykt i to versjoner. Den ene starter med den moderne tenåringen George som har mistet moren sin, den andre med historien om en virkelig italiensk renessansemaler, Francesco del Cossa.
Erle Marie Sørheim

Karolina Ramqvist: «Den hvite byen»
Karolina Ramqvist ble kjent for mange da hun bidro i feministantologien «Fittstim» (1999), der hun publiserte et nedlatende, privat brev fra Ulf Lundell. I 2009 kom «Flickvennen», eller «Kjæresten» som boka het på norsk (2010), der Karin brøt ut av middelklassemiljøet og søkte inn i Stockholms underverden. Boka vakte indignasjon i Ramqvists miljø, fordi Karin blir hjemmeværende og avhengig av John. I «Den hvite byen» står Karin tomhendt igjen, alene med en baby.
Maya Troberg Djuve

Øyvind Berg: «Offentlig ømhet»
Utvalgets uforutsigbare krumsprang mellom paradisiske besvergelser, dassveggskribbel, politikk, det eksistensielle og annet himmelsk rusk og jordisk rask, bør virke oppfriskende både på trente og utrente poesilesere. Outsiderposisjonen er død om ikke forfatteren opprettholder en trassighet til sitt eget uttrykk, som skaper friksjon og bevegelse, som fortsetter å gi diktene vei gjennom vellinga.
Endre Ruset

Alejandro Zambra: «Mine dokumenter»
Zambra skriver som en chilensk Per Petterson; presist, direkte, med vemodig latter og masse undertekst. En fabelaktig tekst, som handler om alt fra seksualitet til religiøst press, fra politikk til aversjon mot datamaskiner.
Fredrik Wandrup

FIKK SEKS: Peter Swanson fikk terningkast seks av Ingvar Ambjørnsen for boka som kom på norsk tidligere i vinter. 
 Foto: Anders Grønneberg
FIKK SEKS: Peter Swanson fikk terningkast seks av Ingvar Ambjørnsen for boka som kom på norsk tidligere i vinter. Foto: Anders Grønneberg Vis mer

Takashi Hiraide: «Katten»
Hiraide kom for to år siden for første gang på norsk med diktsamlingen «til valnøttens gjenstridige utholdenhet», også den utmerket oversatt av den drevne Japan-gjendikteren Ika Kaminka. Det er ikke vanskelig å se at det er en poet som har skrevet denne romanen. Språket er knapt, presist og ladet med understatement.
Fredrik Wandrup

Rikard Ingdal: «Hogst»
Både Hamsun og Ibsen mer enn lurer i bakgrunnen i debutant Rikard Ingdals prosalyriske skjebnedrama fra en svunnen tid i bygde-Norge.Gorm er skogens mann, slik hans forfedre har vært det i århundre. Han er gift med sin barndoms store kjærlighet Erle, sammen har de en liten sønn. Da faren til Gorm dør, setter det i gang en erindringsreise tilbake til en barndom der tausheten runget, og den gjerrige faren tuktet sin sønn til arbeid.
Cathrine Krøger

Jon Fosse: «Poesiar etter Henrik Wergeland»
Fosses lesning av Wergelands forfatterskap har avfødt en hel diktsamling. Motiv fra romantikerens tekster er skrevet inn i frittstående dikt som er umiskjennelige Fosse i stilen. Diktene bør kunne leses med solid utbytte, enten man er godt innlest i Wergelands forfatterskap eller ikke.
Endre Ruset

Haruki Murakami: «Menn uten kvinner»
Bokas tittel er talende, de sju novellene kretser alle rundt ensomme menn som lengter etter en kvinne de enten har hatt, eller tror må finnes der ute. Men selv om tematikken er lik fremstår ikke hovedpersonene like. Murakami fornyer dermed Tolstojs berømte, og litt oppbrukte sitat: Hvert ulykkelige menneske er ulykkelig på sin egen måte.
Erle Marie Sørheim

Tommi Kinnunen: «Der fire veier møtes»
Ta godt imot Kinnunen og hans debutbok «Der fire veier møtes», en familieroman i Saabye Christensen-stil som spenner fra 1895 til 1996 og som følger tre kvinnelige og en mannlig hovedperson. (...) Tommi Kinnunen er et uvanlig sterkt språklig talent.
Fredrik Wandrup

Carsten Jensen: «Den første sten»
Dette er en antikrigsroman der budskapet er at krigen eter sjelen, at et ja til krig er et nei til de humanistiske idealer. Romanen er uhyre velskrevet på alle nivåer, fra landskapskildringer til dialoger, fra reflekterende partier til kunnskap om krigens tekniske detaljer. «Den første sten» er en stor triumf for romanforfatteren Carsten Jensen.
Fredrik Wandrup

Emily St. John Mandel: «Fordi overlevelse ikke er nok»
I utgangspunktet virker ikke romanen til kanadiske Emily St. John Mandel spesielt original. Postapokalyptiske historier om folk som strever for å finne fotfeste i etterkant av en katastrofe har vært en trend i flere år. Særlig i ungdomslitteraturen. Men Mandels bok er ingen ungdomsroman, og heller ingen utpreget sjangerroman. Den minner om flere andre populære bøker, og er samtidig noe helt for seg selv.
Marie L. Kleve

Helge Torvund: «Alt brenner»
Som helhet er Torvunds «Alt brenner» en oppløftende og omfangsrik diktsamling. Poesiåret 2016 åpner med en overbevisende bok fra en veteran i den norske bokheimen.
Endre Ruset

Lucia Berlin: «Håndbok for vaskedamer»
Tross all menneskelig skrøpelighet og ensomhet er det en varme og fellesskapsfølelse i novellene, og leseren ønsker lite annet enn å forbli i Berlins univers, at historiene skal vare og vare.
Maya Troberg Djuve

Sakprosa:
Nicholas Møllerhaug: «Stupet. Leif Grungs krig»
Den kulturelle altmuligmannen Nicholas Møllerhaug (41) fra Haugesund har med «Stupet - Leif Grungs krig» - så vidt jeg kan forstå - skrevet sin første bok. Debuten er særdeles vellykket. (...) Interessen for den kontroversielle Bergen-arkitekten Leif Grung startet med at Møllerhaug fikk anledning til å bo et år i Villa Eckhoff, et av de husene Grung tegnet i Tveiterås. Huset lå rett ved den staselige Villa Grung, som arkitekten tegnet til eget bruk, i et område han hadde store planer for. (...) Rett i nærheten lå også Rambjøllen, med et stup Leif Grung kastet seg utfor 2. oktober 1945. Han var 50 år gammel. Hvorfor endte han livet på den måten?
Fredrik Wandrup

Magnhild Folkvord: «Betzy Kjelsberg. Feminist og brubyggjar»
Til nå har hun ikke blitt betraktet som like viktig som de fire store feministene, som foruten Qvam omfatter Gina Krog, Fernanda Nissen og Camilla Collett. Det kan det raskt bli en endring på med «Betzy Kjelsberg. Feminist og brubyggjar». I den gir Folkvord en stort sett levende skildring av Norges første kvinnelige fabrikkinspektør som gjennom et langt liv kjempet for å bedre kvinners arbeidsliv.
Marius Wulfsberg

Andres Lekanger: «Prostitusjon»
Prostitusjonsdebatten må være den minst saklige og steile debatten i norsk offentlighet. Frontene er harde, og meningsmotstanderne er knapt villig til å ta hverandres argumenter alvorlig. Da er det svært gledelig å lese Andrés Lekangers bok om prostitusjon, utgitt som en del av Humanist forlags «Pro et contra»-serie.
Aksel Braanen Sterri

ETTER KATASTROFEN: Emily St. John Mandels postapokalyptiske roman fikk terningkast fem.

Foto: NTB SCANPIX / Mathieu Bourgois/Writer Pictures
ETTER KATASTROFEN: Emily St. John Mandels postapokalyptiske roman fikk terningkast fem. Foto: NTB SCANPIX / Mathieu Bourgois/Writer Pictures Vis mer

Sven Kærup Bjørneboe: «Tanta til Roald Dahl»
Forfatterens to små døtre innkaller ham til «pressekonferanse» på rommet sitt. Der får han vite nyheten: Han må skrive barnebok. Med dette utgangspunktet klarer Sven Kærup Bjørneboe å gjøre både det og mye annet, i et forbilledlig knapt og konsist språk, på få, små sider. Størstedelen av boka er en lang anekdote, kanskje så lang at den ikke egentlig kan regnes som anekdote. Siden forfatteren selv er med i den, blir det dessuten en memoar, men uten hendelser som løfter oss opp til nivå av historisk materiale.
Jon Rognlien

Adam Sisman: «John le Carré - the biography»
Adam Sisman, kjent britisk biograf, har skrevet den første, store biografien om David Cornwell. Som sjanger ligger den i grenselandet mellom autorisert og uautorisert. Intervjuobjektet har delvis samarbeidet med biografen, men ikke kontrollert ham. Boka er vennligsinnet, også når den skildrer tilløp til privat skandale, særlig et tilfelle av utroskap under Cornwells første ekteskap. De store linjene i sitt liv har Cornwell selv gjort kjent. Men Sisman har bundet sammen trådene og skapt en helhetlig fortelling av Cornwells 85 år på jorda.
Fredrik Wandrup

Espen Stueland: «700-årsflommen»
Espen Stueland har dessverre rett i at «global oppvarming setter dagsorden på alle samfunnsområder». Med dette som utgangspunkt har han skrevet «13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk». En tematisk essaysamling, der han leter etter et språk som «kan leses som en bønn om rettferdighet og solidaritet i klimaendringenes tid».
Fredrik Wandrup

Martin Caparrós: «Sult»
«Sult» er en pageturner av en reportasjereise. Den begynner i Niger, fortsetter i India og Bangladesh og ender på Madagaskar. Forfatterens styrke er hans evne til å kombinere historier om enkeltmennesker med økonomiske og politiske perspektiver.
Marius Wulfsberg

Christopher Hitchens: «...And yet» 
Han var den arketypiske «man of letters» i engelsk litteratur: belest, billedstormende, velskrivende, uvøren, modig og kjempefrekk. Og så vidtfavnende! Nå er en samling artikler kommet ut som aldri tidligere har vært utgitt under ett. Den bekrefter Hitchens betydning som en av sin samtids fremste offentlig intellektuelle, som talte rett til makta.
Bernt Hagtvet

Birgitte Kjos Fonn: «50 år med journalistutdanning»
«50 år med journalistutdanning» tar oss  gjennom yrkesutdanningen fra de første spede brevkurs etter krigen, til oppstarten av en fast skole i 1965 og derfra gjennom utviklingen av en stadig mer formalisert og krevende utdanning etter hvert.
Hans Fredrik Dahl

Ungdomsbøker:
Maren Engelschiøn: «En del av meg»
Selv om miljøet i boka er fremmed, er problemstillingene den tar opp lette å identifisere seg med. Og den er spennende. Hvorfor er det så vanskelig å spore opp Idas familie? «En del av meg» er rett og slett en imponerende debut som bør kunne treffe mange lesere, dersom de bare oppdager den.
Marie L. Kleve

Helene Guåker: «Kanskje det er hjertet»
Et langdikt for ungdom kan virke dristig, kan hende avskrekkende. Guåker våger seg ut i det og lykkes godt. Hun skaper en narrativ spenning som driver leseren fremover, samtidig som rommet til å lage egne bilder, inkludere egne opplevelse og emosjoner, er større. Fyll, sex og bilråning til tross: Guåkers dikt om «et knust hjerte, et blått øye» anbefales alle.
Maya Troberg Djuve

Barnebøker:
Åshild Kanstad Johnsen: «Ulla og Bendik bygger by»
«Kubbe»-skaperen Åshild Kanstad Johnsen fikk en start på forfatterkarrieren som de fleste bare kan drømme om, da Japan tok den lille trerota Kubbe til sitt bryst. Nå lager hun en ny serie, om radarparet Ulla og Bendik. Hun viser igjen sitt helt unike talent, når hun ved enkle grep gir det tilsynelatende meningsløse mening, og med det lar oss se verden på ny.
Cathrine Krøger

Tor Åge Bringsværd / Thore Hansen: «Ruffen og tiden som gikk i stykker»

Bringsværd lar Ruffen dra ut på en ferd der han på eventyr-vis møter underlige skruer og hjelpere. Vi møter igjen dragevenninnen Hamayoko, som kommer helten til unnsetning i jakten på skruen. Kykloper og sjørøvere dukker også opp. På typisk skjelmsk vis får Bringsværd frem hvordan fravær av en liten ting kan skape ubalanse. Slik spilles den lille fortellingen ut mot den store, om den virkelige verden. 
Maya Troberg Djuve