Trenger finjustering

«The Adjustment Bureau» tar for mange snarveier.

FILM: Å se Emily Blunt og Matt Damon flørte, er til å holde ut. De er to mennesker med talent og utstråling, de ville vært en gullkantet genetisk match, og i tillegg har en nåderik manusforfatter sjenket dem et stykke frekk, løssluppen dialog tidlig i «The Adjustment Bureau» som de to turnerer utmerket.
Det kunne jo ikke vare.

Grå menn
Inngripenen kommer i form av et geledd av strenge menn i grå dresser. De får dører til å føre andre steder enn de egentlig gjør og manipulerer metall til å flytte seg uten å fortrekke en mine i de stoiske, «en helt vanlig dag på jobben»-ansiktene sine. Snart får Matt, og vi, vite at de har som jobb å passe på at menneskene ikke avviker fra den rette sti som sjefen, han de kaller «Formannen» mens de retter et megetsigende blikk opp mot himmelen, har staket ut for dem.

Saken er at kongressmannen (Damon) og ballettdanseren (Blunt) ikke er ment for hverandre, de har andre og strålende skjebner i vente på hver sin kant, og nå setter justeringspersonalet alt inn på å holde dem fra hverandre.

Stenansiktet Stamp
Selv om de er for smålåtne til å innrømme det, er justererne en slags engler, og ideen om å fremstille Guds håndlangere som en gruppe overarbeidede byråkrater som børster alt ubehag under teppet, er fiffig.

Når Terence Stamp med stenansikt forklarer at verden ville gått rett på skogen om ikke han og de som er som ham hadde hindret menneskene i å følge sine villeste impulser, er vi inne på noe.

Som regel, skjønner vi, rekker det å gi menneskene et lite puff, gjemme nøklene deres eller la dem miste bussen, for at de skal unngå de verste katastrofene og fristelsene.

Likegyldig
Men så begynner det å rakne. Enhver science fiction-film som tilbyr en alternativ virkelighet må være nennsom i etableringen av denne, den må ha et solid skjelett og en indre logikk slik at publikum på ett nivå tror på det utrolige.

I «The Adjustment Bureau» virker det som om de finner på spillereglene underveis, nye aproposer og omveier kastes konstant inn i handlingen med den konsekvens at justeringsbyrået virker designet kun for å tråkle i hop en historie som ikke henger sammen. At «Formannen» skulle være så dårlig organisert, virker da også underlig. Det er slurv og det skaper likegyldighet.

Verre blir det av at Matt og Emily, med en gang det blir etablert over enhver tvil at de er hverandres store kjærlighet, knapt får et sekund til å vise oss hvorfor.

Dette er en habil underholdningsfilm med noen gvasst glidende actionsekvenser som tar publikum hurtig gjennom New York ad de gråkleddes snarveier. Men det er noe som heter å ta en snarvei for mye, og «The Adjustment Bureau» tar omtrent fire.