Trenger ikke en flåsete dansekonkurranse

Marit Larsen spenner bein på kommersnorge på sin tredje plate.

ALBUM: Marit Larsen trenger ikke en flåsete dansekonkurranse eller firestjerners middag for å vise seg frem — herregud, hun trenger neppe Skavlan engang.

Tredje soloalbum ut fra Larsen spenner et gjennomført talentfullt ben på store deler av dem som påfører seg varige senskader i kampen om rampelys og pengesekk i det kommersielle musikknorge.
  
Med «Spark» - viser Larsen nok en gang fram låtskrivertalentet vi for lengst vet det står respekt av.

Varemerkene er der alle sammen — frynsingsfremkallende akkordvendinger og enkle men utsøkte melodier, løftet fram i lyset av raffinerte arrangementer, og hennes mest distinkte virkemiddel, stemmen hennes. Fortsatt varsom og uskyldig, men også en anelse mer moden.  

Som før finner Larsen sitt tematiske hovedanliggende i kjærligheten. Altoppslukende, uoverkommelig, vakker og brutal kjærelighet. Og sånn sett biter «Spark» seg selv noe i halen — det hadde vært interessant å høre Larsen ta flere tematiske sjanser — uten dermed sagt at tekstene på «Spark» er dårlige av den grunn.

Derimot er de nok avhengige av hennes melodiske gudegave for å fungere så godt som de faktisk gjør.  

Albumtittelen referer ifølge Larsen selv til de små øyeblikkene i livene våre som forandrer alt. Underveis formidles flere sterke glimt hvor en slik scenografi står klart for øyet.

Trenger ikke en flåsete dansekonkurranse

De kommer i form av årets beste refreng på «Last Night», Dolly Parton-flørten i «I Can?t Love You Anymore» og talentknutepunktet «Me and the Highway», hvor temposkiftene og akkordprogresjonene er en sann drøm av varm vestkystpop. Alt formidlet med overbevisning og denne mer nylig tillagte countrysnerten i stemmen hennes.  

«Spark» fremstår som et meget personlig album, skrevet og fremført av en helstøpt popkomponist og musiker som blottstiller usikkerhetene sine i rammen av bunnsolid musikalsk trygghet.

Sammen med produsent Kåre Christoffer Vestrheim har Marit Larsen laget et kvalitetskresent album som tilsynelatende enkelt ivaretar både en kommersiell og kunstnerisk appell. Så enkelt kan det altså gjøres — med rått, renskåret talent.