STØRRE ÅPENHET:  Headhuntingeksperter må akseptere at vi vet mer om hverandre nå enn hva de gjorde da de selv vokste opp, skriver kronikkforfatteren. Foto: TV3
STØRRE ÅPENHET: Headhuntingeksperter må akseptere at vi vet mer om hverandre nå enn hva de gjorde da de selv vokste opp, skriver kronikkforfatteren. Foto: TV3Vis mer

Trenger ikke umyndiggjøres

Jeg vil advare eksperter mot å advare mot deltakelse i Paradise Hotel.

Nå er det snart duket for en ny sesong av Paradise Hotel. Og årets sikreste vårtegn er at karriereeksperter, psykologer og medievitere skal advare ungdom mot å delta i realityserier, som i Dagbladet 20. februar. Jeg vil advare dem mot å framstå så kjedelig som de faktisk gjør.

Tenk så fattig TV ville ha vært om ingen turte å blottlegge hele 110 prosent av seg selv, for å bruke den mest siterte klisjésetningen fra Paradise Hotel. Tenk så kjedelig «Nesten Voksen» med Trond Viggo ville ha vært om ungdommene i 1982 ikke hadde turt å snakke om kropp, sex og usikkerhet. Tenk så få Tore ville vært på sporet av hvis alle bare gikk rundt og bekymret seg over CV-en sin og droppet å ta initiativ. Uansett tar de feil. Deltakelse på Paradise Hotel er greit, fordi alle de involverte tjener på det.

Jeg har fulgt tett med på Paradise Hotel i tre av seriens fire sesonger her til lands. Jeg har skrevet et slags handlingsreferat på film- og TV-bloggen Comoyo Filter fra hver eneste episode under dette pseudonymet. Den eneste som med rette kan kalle seg en Paradise Hotel-ekspert i Norge er meg. Sånn sett er jeg en del av det samfunnet som rakker ned på mange av deltakerne og kanskje gjør landingen litt ekstra hard. Men jeg tror jeg overvurderer min egen rolle hvis jeg sier at noen tar skade av det. Uansett er umyndiggjøringen av deltakerne, som Iversen og Fagerhaug driver med, mye verre.

Etter å ha deltatt på noen av finalefestene kan jeg konkludere med at samtlige deltakere bader i det som tilsynelatende gjør de unge livene deres verdt å leve. Gratis drikke, interesse fra det motsatte kjønn og massiv kjendisstatus. Bare fordi det ikke nødvendigvis varer evig for alle betyr ikke det at vi ikke skal unne dem den lille stunden de får. Selv headhuntingeksperter unner seg en ferie iblant. Å vite at den ikke varer evig er en del av premisset. Å returnere til jobb kan være tøft. Og om feriebildene viser noe mer enn en solbrent kontorrotte som «nyter en øl på en restaurant etter en lang dag i sola med sin utvalgte», betyr ikke det at framtidige arbeidsgivere avfeier søknadene deres av den grunn.

De fleste voksne har vært på fest. De har ligget med noen. De har vært på øyhopping i Hellas og på julebord. I dagens samfunn blir ferieturer og fester dokumentert og ofte spredd på sosiale medier. Men det betyr ikke at man skal slutte å leve eller leve mindre. Spredningen av bilder og video betyr at den profesjonelle sfære får et større innblikk i den private sfære. På godt og vondt. Det eneste logiske utfallet av dette blir større takhøyde i arbeidslivet, ikke lavere takhøyde i privatlivet.

Realitydeltakerne kan i enkelttilfeller ødelegge for seg selv ved å oppføre seg dårlig foran kamera. Som å lire av seg setninger som «Skål for å gi faen a, bitches». Men samfunnet, inkludert framtidige sjefer, bør kunne se gjennom fingrene med slike ting, inkludert at en eller annen TV-slave, som meg selv, slenger ut spontan frustrasjon over deres dårlige dømmekraft på Internett. Om de har lært noe av oppholdet, enten at det er helt supert å være realitykjendis eller ikke, gjør dem bare en erfaring rikere, ikke fattigere.

Det er begrenset hvilken kunnskap jeg sitter igjen med etter å ha skrevet et par doktorgradsavhandlingers lengde om Paradise Hotel. Nettopp fordi Paradise er det det er. En pause fra hverdagen, en times mulighet for hjernen å gå på tomgang.

Å se unge, pene mennesker bli presset i et sosialt spill foran kamera. Klippet ned til argumentasjonsrekker som ikke henger på greip, lydklipp av deltakere som motsier seg selv, mens de danser, drikker sprit og av og til havner til sengs med hverandre. For vår underholdning. Og for deres egen regning, skal vi tro Iversen og Fagerhaug. Men på samme måte som vi må forvente at deltakerne vet hva de begir seg ut på, må vi forvente det samme av seerne. Vi sitter edru og ser på en fyllefest.

Jeg vil advare eksperter på det kraftigste mot å advare mot å vise mer av seg selv. Jeg ber heller headhuntingeksperter vurdere realitykjendisers søknader på samme grunnlag som realityseeres. Og akseptere at vi vet mer om hverandre nå enn hva de gjorde da de selv vokste opp.

Følg oss på Twitter