Henrik Thune og Leiv Lunde er svært misfornøyde med min anmeldelse av deres bok «Hva Norge kan være i verden» i Dagbladet 1. Juli. En gjennomgående uenighet ser ut til å være om en debattbok for allmennheten har krav på å gi begrunnelser på det forfatterne forstår som selvfølgeligheter.

Det er tre konkrete feil jeg påstås å ha gjort. I de to første tilfellene mener forfatterne at det de sier er så selvinnlysende at det ikke trenger ytterligere begrunnelser. Den tredje må skyldes at forfatternes tålmodighet har tatt slutt. Her blir et spørsmål fra min side om det er offentlig eller total bistand som er det beste målet på norsk eksepsjonalisme, tolket som «skråsikre meninger».

I det første tilfellet mener forfatterne at maktforskyvningen i Verden ikke trenger «noen ?begrunnelse? eller ?analyse? overhodet». Det er et «faktum». Som jeg skriver i anmeldelsen er det mulig at forfatterne har rett i dette. Det jeg kritiserer er at boka ikke gir noen god analyse av hvorfor endringene skjer og derfor ikke kan si noe om dette vil vedvare eller stoppe opp. Og bokas prioriteringer ser ut til å støtte mitt syn, for hvis ikke det var viktig, hvorfor ellers bruke flere kapitler på å kartlegge det?