Trenger vi en priskrig?

Man kan mene hva man vil om den i utgangspunktet fordomsfulle delingen mellom populærmusikk og andre seriøse musikkformer som NRK nå har foretatt. Men i fredagens Spellemann-show kom begge godt ut av det.

  • Alternative artister og musikalske innovatører har lenge blitt stemoderlig behandlet i Spellemann-sammenheng. Den alternative delen av norsk platebransje har måttet leve med en seiglivet arroganse i forhold til tilsvarende priser i utlandet. Det har vært vanskelig å få innpass for alle sjangere som ikke automatisk kan om-arrangeres av Egil Monn-Iversen, dersom det passer bedre til koreografien.
  • Arrangørene har dermed gjennomgått en kraftig holdningsendring. Det er ikke mer enn to år siden Spellemannprisen la den kanskje viktigste, i hvert fall mest toneangivende, kategorien «årets nykommer» til fjortisprogrammet «Midt i smørøyet». Og de forsterket «Husker du»-signalet med en egen danskebåtpris for beste danseorkester. Trolig er det trusselen om andre prisutdelinger som har fått NRK på andre tanker. På nåværende tidspunkt planlegges både en Hit40-pris og en egen kritikerpris. Sistnevnte pris har kommet på planleggingsbordet i rein frustrasjon over sidrumpa Spellemann-arrangørers manglende vilje til nytenkning.
  • Men dersom arrangørene holder fast ved den nye kursen, bør musikkbransjen ta til vettet og samles rundt Spellemannprisen. Vi er et bittelite land som ikke engang kan enes om ett språk. Det ville vært på grensen til det parodiske om vi heller ikke kunne enes om én pris.

Men årets Spellemannpris bar preg av at de baktunge arrangørene endelige aksepterer at det har foregått et generasjonsskifte blant norske artister, og årets prisutdeling var overraskende på bølgelengde med det som faktisk rører seg i norsk musikkliv.