Trenger vi et trygdeombud?

NM i kasteball står det på banneret foran de boksne damene, som med mellomrom rigger seg til på plassen foran Stortinget, og kaster ball til hverandre. Hva driver de på med, damene?

De aksjonerer. Deres budskap er at mange av dem som må gå til hjelpeapparatet for å be om assistanse i en vanskelig situasjon, blir kasteballer. De har gjort seg dyrekjøpte erfaringer om hvordan dette apparatet kan gjøre det motsatte av å hjelpe. Et hjelpeapparat som vil riste den hjelpesøkende av seg, sier ofte som kelneren: Det er ikke mitt bord. Intet problem er så komplisert at det ikke kan henvises videre .

De fleste av oss klarer oss bra og vel så det. Trenger vi sporadisk hjelp fra vår velferdsstat, får vi stort sett bra service. Skal vi tro dem som påstår at de ikke blir skikkelig behandlet av sosialkontoransatte, trygdefunksjonærer og av arbeidsmarkedsetaten. Ganz unten kalte Günther Walraff dem som klarer seg dårligst blant oss, som ofte får nærkontakt med den hovmodige byråkrat, med formynderen som lar sin hjelpegjerning dikteres av maktbrynde.

Jobben som helse- og sosialombud har lært meg at slike byråkrater finnes. De utgjør sikkert et lite mindretall. Fra mitt utsiktstårn ses de likevel ganske ofte, mange av de vel 2500 som årlig klager til helse- og sosialombudet har gjort seg noen ganske stygge erfaringer.

Damene foran Stortinget krever at det opprettes et trygdeombud , som kan hjelpe dem som stanger mot den trygdebyråkratiske mur. Bør de få det? De fleste mener nei.

Det er lett å forstå skepsisen mot forslaget til de ballkastende damene. Ikke minst har Dagbladet vært skeptisk til nye ombudsordninger som skal gå til kamp mot alt som er trist og leit.

Hvor stor skal skaren av ombud få vokse seg, som skal bekjempe allverdens ondskap? Vi hr en sivil- og militærombudsmann, pluss en for de sivilt tjenestepliktige. Vi har forbruker-, barne- og likestillingsombud. Snart har vi en lovfestet ordning med pasientombud i alle fylker, og både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil ha et eldreombud. Kravet om minoritetsombud er innfridd gjennom det nye Senter mot etnisk diskriminering, og et rettferdighetsombud er lansert! Den danske samfunnssatiriker og karikaturtegner Bo Bojesen tegnet en gang en oppbrakt middelalderende mann som slo sin paraply i bordet på den danske Forbrugdeombudsmandens kontor og mælte: «Jeg vil klage over min tilværelse! Den har bestemt ikke tilfredsstillet de krav, man med rimelighed må kunne stille!»

Er det særlig grunn til å være skeptisk mot å etablere et ombud for vårt trygdevesen? Det har vi jo utstyrt med sterkere rettssikkerhetsgarantier enn andre byråkratier. Trygdemyndighetenes vedtak kan ankes til et særskilt kompetent organ, og ankefristen er dobbelt så lang som den ordinære frist i forvaltningssaker. Trygderetten har dessuten utmerket seg positivt ved sin liberale og forvaltningskritiske linje, og kan vanskelig beskyldes for publikumsfiendtlighet. Hvorfor da kreve et trygdeombud?

Tross gode overprøvingsmuligheter kan vel trygdens organer som andre byråkratier utvikle holdninger som ikke alltid utmerker seg ved sin tjenestevillighet. De ballkastende damene kan berette om dette. Det samme står i avisene. For eksempel har Aftenposten i året som gikk sluppet til kritikere som med egne erfaringer tegner et lite flatterende bilde av vår folketrygd. Leger istemmer. Allmennpraktiker Sverre Madsen påstår i samme avis den 10. oktober at vi har et av verdens beste trygdesystemer, men trygdens organisasjon fremtrer som sviktende.

Uønskede holdninger krever holdningsendring snarere enn ombudsordninger, kan man innvende, men publikum møter problemer med trygdens organer på mange plan. Lovgivningen er et problem. Så omfattende og kompleks er den at de færreste advokater føler seg husvarme med trygdesaker, og tar nødig slike oppdrag. Hvor skal publikum vende seg hvis de trenger råd og veiledning? Mange er skeptiske til å be sitt trygdekontor om hjelp til å påanke vedtak som selvsamme kontor har fattet. Vil kontoret evne å argumentere godt mot sin egen beslutning?

Klager over manglende informasjon kommer ofte til ombudets kontor. Folk hevder å ha oppsøkt sitt trygdekontor, for der å få høre at det ikke er noen vits i å søke om trygd. Viser det seg siden at de lenge har oppfylt vilkårene for å få trygd, nytter det lite å påstå at trygdekontoret sa det motsatte for noen år siden. Trygdeytelsers utbetalingstidspunkt baserer seg på den skriftlige inngitte søknad. Noen bør fortelle dem som kommer til trygdekontoret at det skader ikke å søke, istedenfor at det nytter ikke. (Tvert imot kan det skade ikke å søke!)

Legenes rolle i trygden kan få en til å tro at det snarere er posisjonen enn profesjonen som bestemmer hvilket medisinsk standpunkt som tas. Søkernes behandlende leger tilrår søknaden innvilget, mens trygdens rådgivende leger anbefaler avslag, ofte etter en summarisk dokumentgjennomgang. Klagerne er ofte oppbrakt over at legene kan felle slik dom uten å se pasienten, eventuelt etter en kort konsultasjon, og klager til helse- og sosialombudet over mangel på både medisinsk konsistens og på grundigheten i utredningsarbeidet. En sak for et trygdeombud?

Våre myndigheter synes (til dels) å mene at et forsøk med trygdeombud bør prøves. Daværende helseminister Werner Christie ga for noen år siden denne anbefalingen i Helsemeldingen: «Departementet vil foreslå at det iverksettes forsøk i ett eller et par fylker hvor ombudsordningene også omfatter kommunehelsetjenesten, og eventuelt også sosial- og trygdesektoren. På bakgrunn av erfaringene fra forsøkene kan det vurderes om en pasientombudsordning bør utvide sitt virkefelt.» (St.meld. nr 50 for 1993- 94, side 194)

På denne bakgrunn søkte Instituttgruppe for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Oslo om prosjektmidler til å opprette en forsøksordning med trygdeombud i Oslo, i samarbeid med Helse- og sosialombudets kontor. Søknaden ble avslått av Sosialdepartementet, med den begrunnelse at det var «uheldig å etablere en ny instans på siden av de eksisterende». I samme brev uttalte departementet : «Vi er også på det rene med at Helse- og sosialombudet i Oslo allerede idag får saker som også er trygderelaterte og som skal til, eller har vært i trygderetten. Etter vår oppfatning bør eventuelle forsøk knyttes til en styrking av eksisterende ombud og eventuelt utvide dettes kompetanse på trygdespørsmål.»

Javel, nei. Det var nettopp et slik forsøk det var søkt om midler til. Sammenhengen i departementet syn er jo ikke lett å få øye på. Men da Velferdsmeldingen fulgte opp, og da sentrumsregjeringen tiltrådte med programerklæringer om å opprette brukerkontorer, fattet søkerne nytt håp og innga ny søknad. Nå viser det seg vel at det er med sentrumsregjeringen som med andre regjeringer. Fagre ord ved tiltredelsen blir til intet, eller i hvert fall nesten intet. I Vårt Land skriver sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa (31.8.98) at «Eg er ikkje overtydd om at eit nytt ombod er rette vegen å gå.» I stedet vil hun vurdere å samlokalisere trygdekontorene, arbeidskontorene og sosialkontorene.

Det er sikkert fint at de tre byråkratier bor sammen. Men noe brukerkontor blir det ikke ut av slikt, og slett ikke noen ombudsordning. Vil berget, unnskyld Kleppa, føde en mus?

Forslaget om å opprette et trygdeombud er et lærestykke i samfunnskunnskap. Politikerne kan nok mene at det burde prøves ut. Men de departementale byråkrater bestemmer, og de sier nei. Werner Christie kan mene hva han vil. Sentrumsregjeringen er kanskje flinkere enn Christie var, til å samordne sitt politiske syn med de departementale krav. Det krever riktignok en kraftig justering av erklæringer som ble gitt ved tiltredelsen. Men velgernes politiske hukommelse er kort, og sentrumsregjeringen må - mer enn andre? - vise evne til ansvarlighet gjennom tilpasning.

De ballkastende damene gir seg ikke. Kunne ikke vår folketrygd hatt riktig godt av å bli kikket kritisk i kortene? Kunne kanskje til og med Dagbladet, Sosialdepartementet og sosialminister Kleppa vise velvilje for et lite forsøk, som i en tidsavgrenset prøveperiode tok rede på om trygden skjøtter sitt forvaltningsbyråkratiske håndverk og sin plikt til å stå til tjeneste for det helpe- og informasjonssøkende publikum? Hva med å prøve det ut og, og deretter eventuelt gjøre som Rikshospitalet : Der satte man pasientombudet på porten, etter å ha prøvet ham ut. Han hjalp altfor mange pasienter altfor godt.