Debatt: Pride

Trenger vi fortsatt Pride?

Kanskje de store paradene i byene ikke er like viktige lenger? Nå er det Bygde-Pride sin tur. Toget skal gi en bekreftelse på at du også hjemme, i bygda, har en plass.

BYGDE-PRIDE: Det går hull på bobla når toget kommer til ditt lille hjemsted: - Det er plass til den du var da du vokste opp med en hemmelighet, men også den du er nå, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock
BYGDE-PRIDE: Det går hull på bobla når toget kommer til ditt lille hjemsted: - Det er plass til den du var da du vokste opp med en hemmelighet, men også den du er nå, skriver innsenderen. Foto: ShutterstockVis mer
Meninger

Juni er Pride-måned. Den fargerike pekefingeren rettet mot myndigheter, moralske autoriteter og jantelov – er ikke lenger så sjelden eller så provoserende. De fleste Pride-togene går på store steder, med mye mangfold og skeive miljøer. For når halve Oslo samles feststemt til en parade som nesten overgår 17. mai, kan det være vanskelig å se at det fortsatt finnes noe å kjempe for.

Nå bør vi flytte fokuset fra de sprakende og festlige paradene i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger, og heller til de tomme gatene andre steder.

I fjor ble uttrykket «bygdepride» lansert. Det smittet. Det betyr noe at en liten lokalbefolkning slutter opp om dem som er annerledes enn majoriteten, og viser aksept. Det fikk jeg selv oppleve da jeg gikk i toget gjennom Volda i år.

Jeg er vokst opp i en middels, nesten litt liten bygd på Vestlandet. Jeg kjenner fortsatt på den lille klumpen i magen når jeg er på besøk i hjembygda. Fordi følelsen av at du bærer på en hemmelighet er så stor, så viktig, så feil – at du er så feil at det å noensinne fortelle noen om det er utenkelig. Følelsen av at du bare må slå deg til ro med at du aldri får et liv som alle andre, for du skal leve alene sammen med hemmeligheten din.

Det er denne bobla det går hull på når toget kommer til ditt hjemsted. Når du ser at mannen på butikken går med et Pride-flagg fra Coopen til idrettsplassen. Når du ser naboen står og smiler mens hun tar bilde av Pride-toget. Toget gir en bekreftelse på at også du har en plass i dette lokalsamfunnet, i bygda. Det er plass til den du var da du vokste opp med en hemmelighet, men også den du er nå. Du trenger ikke gjemme deg i en storby, i et bestemt miljø.

Selv om flertallet av skeive lever gode liv – også på bygda – viser forskning at lhbti-personer har en høyere forekomst av depresjon, angst, rusproblemer og selvmord. I distriktene er det særlig utfordrende at fagmiljøene er små, og at de som jobber på skoler og i helsevesenet har lite kunnskap om hvordan de møter skeive på en god måte.

Å si nå, 50 år etter Stonewall, at storbyparadene har utspilt sin rolle, ville være galt. Vi trenger dem fortsatt. For ennå grøsser én av ti ved tanken på homofile menn. Samtidig er det disse løvetannsparadene, som Bygdepride er eksempel på, som evner å treffe der behovet kanskje er størst i dag. Denne bevegelsen står i sterk kontrast til hatet vi ser sprer seg i store deler av Europa.

For det er noe rørende flott med hvordan Bygde-Norge omfavner Pride. Å sitte på kaien i Sæbø og høre to eldre menn snakke om at «selvsagt må vi flagge, vi vil jo ikke at folk skal flytte fra bygda fordi de tror de ikke er velkommen».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.