Debatt: Fotokunst

Trenger vi Fotografihuset?

Vi har hørt mye om plasseringen, men lite om programmeringen.

PÅ PYNTEN: Fotografihuset er tenkt plassert på Sukkerbiten, til høyre for det nye Munchmuseet. Illustrasjon: Bjørvika Utvikling
PÅ PYNTEN: Fotografihuset er tenkt plassert på Sukkerbiten, til høyre for det nye Munchmuseet. Illustrasjon: Bjørvika UtviklingVis mer
Meninger

De siste ukene har det vært mye kontrovers rundt et hus som enda ikke eksisterer. Det har blitt proklamert at hele fotomiljøet står bak det kommende Fotografihuset, men vi er mange som synes det er vanskelig å stille seg bak noe man ikke vet hva skal bli. Trenger vi enda et hus for fotografi i Norge, og hva skal det huset bidra med som ikke allerede finnes?

Kampen for å få fotografi anerkjent som kunst er forlengst vunnet, hva er målet og visjonen for dem som står bak dette? Det har så langt kommet svært lite konkrete programplaner fra en organisasjon som har fått uforholdsmessig mye oppmerksomhet lenge før de har åpnet.

Vinteren 2015 annonserte fellesorganisasjonen Foto-Norge at de ville opprette et Fotografiets Hus i Oslo, og fikk støtte av Oslo kommune til å etablere det de kalte et nasjonalt kompetanse- og opplevelsessenter for fotografi. Organisasjonen har vurdert en rekke eksisterende bygninger - som Deichmanske og Museet for Samtidskunst - før det våren 2018 ble inngått en intensjonsavtale med HAV Eiendom om å etablere et hus på intet mindre enn 3700 kvadratmeter på Sukkerbiten i Bjørvika med planlagt åpning i 2023.

Alle forslagene til den åpne arkitektkonkurransen kan for tiden ses i et visnings-senter ved Sukkerbiten. I et intervju jeg gjorde for denne avisa i januar med daglig leder Erling Johansen, i Ideer-spalten «Fyll Nasjonalgalleriet med fotokunst», forklarte han at de jobber parallelt med finansiering av drift og utvikling, og at huset skal driftes gjennom egeninntekter, private, bedrifter, stiftelser og offentlige midler. I samme intervju sa Johansen at de vil vise all slags fotografi, de vil favne hele spekteret. Det virker mildt sagt forvirrende. SSkal vi se naturfotografi i den ene salen, for så å oppleve Torbjørn Rødlands univers i den andre?

Under en privat presentasjon i juni forklarte Johansen at de vil være en verdensarena for fotografi i Norge og viste to ulike ordskyer, en om hva slags sted de vil være - fresht, edgy, spennende - og en om hva de ikke ville være - alvorlig, snobbete, gubbete - men ingenting om hvilke fotografer de vil vise. I en kronikk i Aftenposten 26 juni fikk vi flere ord: «Besøkende vil oppleve norske og internas-jonale fotografer, både de etablerte, toneangivende og mer ukjente nykommere, i en levende og skapende formidlingsarena. Vi skal være et møtested for fotografiets mange sjangre og teknikker og for opplevelser i spennet fra dokumentarfoto og konseptuell fotokunst til snapshots fra mobiler.»

Dette er fine ord, men det gir oss overhodet ikke noe nytt som vi ikke har sett i mange år ved andre norske visningssteder.

Dette narrativet rundt behovet for et fotografihus kan gi inntrykk av at det ikke har vært vist noe særlig norsk eller internasjonal fotografi i Norge før. Da glemmer man fort arbeidet til en rekke andre veletablerte institusjoner. Som for eksempel Fotogalleriet i Oslo, som ble opprettet av Dag Alveng, Tom Sandberg og Bjørn Høyum i 1977 som den første nordiske fotohallen dedikert til fotografi som kunstnerisk praksis på et tidspunkt da fotografi enda ikke var fullverdig anerkjent som kunst. Vi har også Henie Onstad Kunstsenter i Bærum som var en av de første kunstinstitusjonene som inkluderte fotografi i sitt utstillingsprogram, og som fra høsten 2017 opprettet en langsiktig satsning på mediet. Her kan man for tiden se en utstilling med den amerikanske fotografen Richard Avedon.

Vi har en rekke andre, uavhengige visningssteder for mediet i Oslo og andre byer, visningsstedet Entree Bergen har nettopp viet et helt år til å bare vise kamerabasert kunst, og det vises regelmessig fotografi ved for eksempel Kunstnernes Hus i Oslo. Flere av de nevnte stedene arrangerer også workshops og seminarer rundt samtidsfotografiet. Det eksisterer også allerede et nasjonalt fotomuseum, Preus Museum i Horten, som nylig har vist Lee Miller. Museets kanskje største problem er plasseringen, og vi er mange som har skrevet innlegg og kronikker med ønske om en relokalisering til Oslo. De ønsker også å være en del av det kommende huset men hevder i et intervju i Klassekampen torsdag at det har vært marginalt med dialog.

En av inspirasjonskildene til Fotografihuset er Fotografiska i i Stockholm, som da de åpnet i 2010 gjorde det i en allerede eksisterende bygning, Stora Tullhuset på Södermalm. Fotografiska sier de tiltrekker seg en halv million besøkende i året, og fungerer i dag som en privat eid svensk kunsthall. De har nylig åpnet en avdeling i Tallin, og åpner enda en i New York i september. De har også annonsert at det kommer London-avdeling etterhvert. Utstillingsprogrammet deres er svært svingende, de har ingen synlig kurator, og jeg vil heller foreslå fotomuseet Winterthur i Sveits som en inspirasjon.

Museet klarer, tross plasseringen 20 minutter utenfor Zurich, å være en viktig aktør på den internasjonale fotografi-scenen. Dette gjennom sitt hyperaktuelle program, som utover større utstillinger, seminarer og utdanningsmoduler også har en sterk online-tilværelse. Museet har etablert bloggen «Still Searching», en online-debatt om fotografi, og utstillingsformatet «SITUATIONS», et program i ulike deler som responderer på utviklingen i den fotografiske kulturen.

Om Fotografihuset hadde vært drevet bare av private midler hadde denne kronikken vært overflødig, men når de skal søke offentlig støtte må vi vite hvordan dette huset skiller seg ut fra de allerede etablerte visningsstedene, hvorfor vi trenger det og mer om hvem som skal drive stedet. De baserer seg på svimlende 25 millioner årlig fra det offentlige, og da må innholdet være i takt med mediets utvikling - og den debatten som allerede eksisterer rundt samtidsfotografiet. Fotografiets historie er kort, men kompleks og et slikt hus trenger erfarne fagpersoner som kan holde i programmeringen. Det at de går så offensivt ut, uten en konkret plan, og uten at behovet for huset er definert, er problematisk.

Hvilket behov er det som skal dekkes, som ikke allerede finnes på disse nevnte stedene? Vi trenger ikke alltid starte noe helt nytt, vi må være sikre på hva vi trenger før vi bygger opp en helt ny institusjon - i en bydel hvor det ustanselig bygges.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.