Trenger vi Idol-plate?

Så var det på\'n igjen.

CD: Man har to muligheter når man som låtskriver og produsent skal sette sammen en samleplate med Idol-finalistene. Enten kan man shoppe rundt for å finne best mulig låt og produksjon til hver enkelt deltaker, eller tenke effektivt og helhetlig - og fort. Her har dommer/produsent Amund Bjørklund og hans kompanjonger i Espionage definitivt gjort det siste, ungdommene presses inn i en drakt som - om den ikke er direkte ukledelig - ikke sitter bra, og enten er to størrelser for stor eller for liten. Denne gangen er det den radioformaterte, amerikanskinspirerte poprocken som tvinges over hodene deres, og akkurat som da man en gang gikk med mors utvalgte klær og følte seg litt ufiks, forsvinner noe av humøret. At Idol av i år byr på den hittil mest anonyme og strømlinjeforma gjengen er ingen nyhet, det er kanskje derfor produsentteamet har lagt lydbildet så nært opp mot populære låter og kjente artister som det er mulig å komme uten at det blir direkte plagiat. For å fenge, rett og slett. Uansett medfører det at man gjentatte ganger tar seg selv i å sjekke om stereoanlegget har hoppet over til radio, og i så fall hvilken middelmådig kanal man egentlig lytter til. Hvem og hva de er har ikke deltakerne noen mulighet til å rette på sånn uten videre, men det burde vært mulig for bakmennene å gjøre mer ut av ressursene de fikk til disposisjon.Det er kanskje vanskelig å unngå, men her går jaggu årets Idol-plate i samme fella som de tre foregående.